Innen humanistisk forskning kan man
stille spørsmål ved om «resultater» har noen verdi. Det som har verdi er ikke
forskningens svar, men de spørsmål som reises underveis. Forskning er en
prosess, et alltid uavsluttet spørsmål, ikke et fiksert resultat. Alternativet
er dialogen. En samtalesituasjon hvor det stadig reises nye spørsmål: «i en kæde, der snor sig rundt omkring og ind
og ud i det emne, der forskes i - uden at svarene i
og for sig fikseres».
Søren Kierkegaard (S.K.) mente at
psykologien måtte stå i dogmatikkens tjeneste (vitenskapelig fremstilling av
kristne trossetninger). Han skriver i sin dagbok i forbindelse med boken
Begrebet Angest (BA) at:
«Psychologie er det vi behøver og fremfor Alt dygtigt
Kjendskab til Menneskelivet og Sympathie for dets Interesser. Saaledes ligger
her en Oppgave, Inden hvis Løsning der ikke kan være Tale om at afslutte en
christelig Anskuelse af Livet».
Kanskje den mest adekvate
fremgangsmåte for å for å forstå S.K. er å skive slik at man lar seg
diagnostisere av S.K. Ikke skriv som en lege men som en pasient. Eller som
Anti-Climacus sier:
«Denne Bog er som af en Læge, jeg,
Udgiveren, er ikke Lægen, jeg er en av de Syge».
Begynnelsen for all vitenskap er
forundringen. Autopsien, den primære iakttakelse, og den orginale
gjennomtenkning av det som iakttas. Iakttalelsens skarphet stiger i takt med
graden av personlig engasjement.
Frater Taciturnus sier:
«En nysgjerrigt interessert Iagttager seer Meget; en
videnskabeligt interesseret Iagttager er Ære værd; en bekymret interessert
Iagttager seer, hvad Andre ikke see, men en sindssvag Iagttager seer maaske
mest, hans Iagttagelser ere skarpere og mer udholdende, ligesom visse Dyrs
Sandser ere skarpere end Menneskenes. Kun følger det af sig selv, af hans
Iagttagelser maae verificeres».
Og Anti-Climacus følger opp med å
si at den høyeste form for iagtagelse har den bekymrede iakttager:
«Al christelig Erkjenden, hvor streng dens Form end
forøvrigt er, bør være bekymret; men denne Bekymring er just det Opbyggelige.
Bekymringen er Forholdet til Livet, til Personlighedens Virkelighed og
saaledes, christelig, Alvoren; den ligegyldige Videns ophøiethed er,
christelig, langt fra at være mer Alvor, den er, christelig, Spøg og
Forfængelighed. Men Alvoren er igjen det Opbyggelige.»
Det kristelige og det
vitenskapelige faller her sammen. Den likegyldige viten er verdiløs for en
kristelig såvel som for en vitenskapelig betraaktning. En engasjert viten er en
vitenskapelig vesentlig viten.
Kierkegaards psykologi er basert på
selv psykologi. Han gjentar flere steder uttrykket:
«Unum noris, omnes»
som betyr at all forståelse er i
siste instans selvforståelse. Dette er et av S.K.’s yndlingsuttrykk og er en
nøkkelsetning i hans psykologiske metode. Uttrykket stammer fra Terents, men
S.K. har endret ordlyden og satt sin egen mening: Å kjenne seg selv er den
eneste avgjørende betingelse for å kjenne andre. Forutsetningen er at ethvert
menneske må vesentlig antas å være i besittelse av hva som vestenlig hører til
å være menneske.
«Her gjelder det derfor med dyb psychologisk
Afgjørelse: unum noris omnes. Idet Syndens Mulighet vises i eet Menneske er den
viist i alle, og kun den Iagttagelsens ideale Tumleplads er tilbage, at
overveie det mer eller det mindre».
Bak unum noris omnes-tesen ligger
likhetstanken:
«Ethvert Menneske maa væsentligen antages at være i
Besiddelse af hvad der væsentligen hører til at være Menneske».
En «objektiv»
omverdensforståelse, som ikke er grunnet
i selvforståelse, er enten en likegyldig eller en demonisk illusjon. Først via
en selvforståelse kan en ekte omverdensforståelse komme istand. Selvforståelse
er ikke bare introspektivt kjennskap til ens eget følelsesliv, men især etisk
selvbesinnelse. Å drive vitenskap om mennesker er å være etisk forpliktet.
Iakttakerens oppgave er da ikke bare å engasjere seg subjektivt, men som S.K.
et sted uttrykker om Sokrates:
«at forholde sig objektivt til sin egen
subjektivitet».
Krav til reflektert selvforståelse
gjelder:
«Den, som mener sig at have Evne og
Beleilighed til dybere Forsken.»
Tenkeren må ha fantasi og følelser,
kunne tale dikterisk og etisk, og kunne tenke dialektisk, men spesielt må han
kunne ha lidenskap. Climacus vil ikke kalle ham for vitenskapsmann men for en
kunstner, og hans kunst er å eksistere. Oppgaven er å forstå seg selv i
eksistensen. Han skal på en gang tenke
over eksistensen og selv eksistere, og må derfor være oppmerksom på iaktaker
posisjonen.
S.K.’s psykologi ligger mellom
Begrepet Angest (BA) og Sygdommen til Døden, og spesielt mellom sitatene:
1. «I
uskyldighet er mennesket ikke bestemt som ånd, men sjelelig bestemt i
umiddelbar
enhet med sin naturlighet» (BA, s.345)
2. «I å
forholde sig til sig selv ig i å ville sig selv grunner selvet gjennomsiktig i
den magt, som satte det. Hvilken formel igjen, hvorom oftere er minnet, er
definisjonen paa tro». (StD, s. 272)
Begynnelsen er umiddelbarhet og
uskyldighet. Det vil ofte være slik at det er en krise i individets liv som
gjør slutt på umiddelbarheten. Det som skjer i krisen er at individet blir
bevisst. Climacus sier at bevissthet er ånd og at ånd svarer til selvet.
S.K. er ingen kliniker og han
interesserer seg ikke for psykomotoriske konflikter eller lidelser, men det
legemlige er vesentlig for ham. Det legemlige er ofte en utløsende faktori
forhold til den åndelige krise. Det sanselige må ikke isoleres, men skal
integreres i personligheten i sammenheng med de andre livsytringer, samordnes
med det etiske og religiøse.
Estetikkeren taler psykologisk og
historisk om den konflikten som er mellom kjønn og ånd. Etikkeren sier at det
ikke nødvendigvis er noen konflikt mellom dem. Den sanselighet som S.K.
betegner som syndig er den løsrevne og isolerte. Synden er psykologisk sett et
produkt av moralen eller syndsbevisstheten. Boken StD er boken om synden
fremfor noen. Synd er fortvilelse, og motsetningen til synd er ikke dyd, men
tro.
En psykolog eller psykoanalytiker
som avstår fra å filosofere over sin vitenskaps- antropologiske og etiske
implikasjoner, risikerer meget lett å gjøre seg til et blindt redskap for
krefter i «tiden», som , uerkjente, er like så allmektig som de psykiske
krefter han studereer i sitt laboratorium eller i sitt konsultasjonsværelse.
Mennesket er et sammensatt vesen:
«en Synthese af Uendelighed og Endelighed, af det
Timelige og det Evige, af Frihed og Nødvendighed, kort en Synthese».
Og
«Selvet er ikke Forholdet, men at Forholdet forholder
sig til sig selv».
For å få tak i meningen bak
uttrykket bevisstheten er ånd, så må man skille mellom å være «bestemt af
(eller som) aand» og å være seg «bevidst som aand». Bevissthet er ikke bare en
kjennsgjerning men også en oppgave.
«Jo mer Bevidsthed jo mer selv; jo mer Bevidsthed jo
mer Villie, jo mer Villie jo mer Selv. Et Menneske, der slet ingen Villie har,
er intet Selv; men jo mer Villie han har, jo mer Selvbevidsthed har han ogsaa».
Mennesket er ikke et fritt, men et
avhengig vesen. Frihet forutsetter at man vedkjenner seg sin avhengighet.
Lydighet er synonymt for frihet i avhengighet, i nødvendighet. Tanken om at
menneske ikke bare kan og bør velge, men faktisk alltid velger, uansett om det
vil det eller vet det: ikke å velge Gud er å velge verden og forakte Gud.
Mennesket forholder seg alltid til Gud og dets eksistens er alltid bestemt av
dette forhold uansett om det vedkjenner seg forholdet eller ikke.
Friheten er da ikke innsikt i
nødvendigheten, som hos Hegel, men valg av nødvendigheten, individets
lidenskapelige aksept betinger fullbyrdelsen, lydigheten, lydigheten mot
oppgaven, som er å bli seg selv.
S.K. benytter den platonske
dualisme som utg.pkt. for formuleringen av sin egen dualistiske
eksistenstenkning. Verdensmodellen er dualistisk, forsåvidt som utg.pkt. tatt i
menneskets eksistens som mellomvesen. Dualismen er bare den språbruken som
hjelper S.K. å formulere menneskets posisjon i tvetydighetens situasjon. I StD
sier S.K.:
«…at vorde sig selv er at vorde concret. Men at vorde
concret er verken at blive endelig eller at blive uendelig, thi det der skal
vorde concret er jo en Synthese».
Tvetydighet er et grunnbegrep i
S.K. psykologi på samme måte som angsten er det. S.K. sier at fortvilelsens
mulighet (tvetydigheten) skal uopphørlig være til stede, men dens virkelighet:
fortvilelsen selv, skal uopphørlig avvises. Fortvilelse er nettopp å forsøke å
se bort fra fortvilelsens mulighet, dvs å fortrenge spenningen. Den fortvilede
ønsker å finne entydighet, og fortvilelsen er nettopp hans forsøk på dette, men
da forsøket består i å fornekte tvetydigheten, er det dømt til å mislykkes, og
resultatet blir bare en intensivering av fortvilelsen, dvs tvesinnet.
S.K. definerer sannhet som:
«den objektive Uvished, fastholdt i den
meest lidenskabelige Inderligheds Tilegnelse».
Og tro definerer han som:
«Modsigelsen mellem Inderlighedens uendelige
Lidenskab og den objektive Uvished».
Uvissheten er et synonym for
usikkerhet i tvetydighetens situasjon. Felles formell for fortvilelse og
spekulasjon er entydighet eller mer nøyaktigere: forsøket på å etablere
entydige posisjoner som skal gjøre det mulig å holde tveetydigheten på avstand.
Tvetydigheten er alltid uerkjent tilstede, men det forhindrer ikke at
holdningen kan fungere upåklagelig i en sosial og kulturell sammenheng, nemlig
hvis fortrengningen er tilstrekkelig effektiv og entydigheten tilstrekkelig
effektiv og entydigheten tilstrekkelig konsolidert i sin forsvarsposisjon.
Noen av S.K. største språkelige
gullkorn ligger i formlene han fremsetter i StD. Ikke minst i hans beskrivelse
av fortvilelse:
«At fortvivle over sig, forvivlet at ville
af med sig selv, er Formelen for al Forvivelse».
«…saa derfor den anden Form for
Fortvivelse, fortvivlet at ville være sig selv, kan føres
tilbage til den første, fortvivlet ikke at ville være
sig selv, ligesom vi i det Foregaaende opløste den Form fortvivlet ikke at
ville være sig selv i den fortvivlet at ville være sig selv». (StD)
Dialektikk er å kunne motsi seg
selv uten å komme i motsigelse med seg selv.
«Ja, det er saa langt fra, at denne anden Form af
Fortvivelse (fortvivlet at ville være sig selv) blot betegner en egen Art af
Fortvivlelse, at tværtimod al Fortvivlelse tilsidst kan oppløses i og tilbage
paa den». (StD)
De fire former for fortvilelse er:
1. Å fortvile
over det evige.
2. Å fortvile
over seg selv.
3. Fortvilet
ikke å ville være seg selv.
4. Fortvilet å
ville være seg selv.
Alle de fire formene kan altså
gjensidig oppløses i hverandre, de gjør krav hver for seg på å være den
overordnede formel, og er det også, men hver i sin dimensjon. De uttrykker det
samme, men ikke på samme måte, dvs de uttrykker forskjellige sider ved samme
sak. De to første formene er de diagnostiske formlene. De to siste er både
deskriptive og diagnostiske. De er deskriptive for så vidt som de - fordelaktig
- gjengir individets selvforståelse i de to grunnformer for fortvilelse. Den
tredje formen er en overveiende passiv, svak, selvoppgivende holdningstype med
lavt bevissthetsnivå. Den fjerde formen er en overveiende aktiv,
selvbekreftende type med potensiert bevissthet om seg selv.
Når den fjerde formen, fortvilet
over å ville være seg selv, gjør krav på å være overordnet, skyldes det at den
uttrykker det antropologiske aspekt i enhver form for fortvilelse, også den
passive:
«Denne Formel er nemlig Udtrykket for hele Forholdets
(Selvets) Afhengighed, Udtrykket ffor, at Selvet ikke ved sig selv kan komme
til eller være i Ligevægt og Ro, men kun ved i at forholde sig til Det, som har
sat hele Forholdet».
Den teologiske siden av saken er at
fortvilelse er, uansett om den er aktiv eller passiv, et opprør mot
skapermaktens vilje. Psykologisk manifesterer opprøret, dvs individets
manglende fullbyrdelse av dets skapte muligheter for autentisk selvrealisasjon,
seg som en indre dialektikk i fortvilelsen, et tvesind, som bl.a. nettopp kan
fastholdes på formelene «Passivitet - Aktivitet» eller «Aktivitet -
Passivitet». Det å fortvilet ville være seg selv er en mer aktiv form for
fortvilet å ikke ville være seg selv. Og likedan vil fortvilet å ikke ville
være seg selv være en passiv form for fortvilet å ville være seg selv.
«Det Selv, han fortvivlet vil være, er et Selv han
ikke er (…). Men saaledes vil han jo dog af med sig selv, af med det Selv, han
selv har hittet paa».
Hele StD kan leses som en kommentar
til det dialektiske skriftsstedet, Matt. Kap.16, vs 25:
«For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men
den som mister sitt liv for mib skyld, skal finne det».
Man må tape seg selv for å finne
(vinne) seg selv. Det som forsvares som umistelig er den fortviledes
selvforståelse, «det Totale, hvori han har hele sit Liv». Innesluttethet er et
selvforsvar:
«Den fortvivler og daaner, og derpaa ligger
den ganske stille som var den død».
«Denne Form for Fortvivlelse er:
fortvivlet ikke at være sig selv, eller endnu
lavere:
fortvivlet ikke å ville være et Selv eller aller lavest: fortvivlet at ville
være en
Anden end sig selv, at ønske sig et nyt Selv».
Innesluttethet er i følge StD en
isolering av den del av selvpersepsjonen som finnes uakseptabel. Det som den
fortvilede skjuler eller isolerer er da en svakhetsbevissthet, en bevissthet
som sin svakhet.
Den subjektive tenkers oppgave er å
forstå seg selv i eksistensen. Det S.K. kaller for åndløshet kan sees på som en
sosiopsykologisk størrelse. Det året som StD utkom i Danmark, 1848, var det
store poltiske kriseåret i Danmark. Individet er ikke bare et menneske, men
også et medmenneske. S.K. opererer med tanken om interpersonale situasjoner.
Syndens fortsettelse kjennetegnes som forsvar mot det gode ved motvilje mot
kommunikasjon (innesluttet selvkommunikasjon) og ved tomhetsopplevelsen.
Sofokles skrev 440 f.kr. en
tragedie om Antigone, datter av Ødipus. Hun trosset forbudet mot å begrave sin
brors lik og ble til straff begravd levende. S.K. opererer også med en «Antigone»,
men han sier at den enkelte har rett til å være skyldig, å ha en individuell
skyldopplevelse. Skyld er ikke bare avskrekkende, men også fascinerende, derfor
må offerhandlingen gjentas som avvergerhandling, rettet mot den fortsatte, men
ubevisste fascinasjonen av skylden. Problemet er ikke den bevisste
skyldfølelsen, men den ubevisste skyldfølelsen. Den er en vestenlig hindring i
det terapeutiske arbeidet, fordi den medfører at pasienten motsetter seg
helbredelse.
Den motstand mot helbredelse som stammer
fra skyldbevissthet eller fra behovet for straff, er den vanskeligste å ha med
å gjøre. «Angesten for det Onde» kan avsløre en hittil upåaktet side av den
demoniske angst for det gode: den ubevisste skyldfølelse. «Angesten for det
Gode» er sentral i StD og kan sees på som som en videreføring av Vigilius
Haufniensis’s begrep om angsten for det gode. Angsten for det onde er en
fortvilelse over seg selv, og dermed også en fortvilelse om det
evige (det gode, kommunikasjon, helbredelse). I siste del av StD heter det:
«angesten for det onde er en fortvivlelse over
synden, men dermed tillike en
fortvivlelse om syndens tilgivelse». (StD)
Syndeangst er en forherdelse mot det gode, en motstand
mot helbredelse. Angsten for det gode må inneholde en ubevisst skyldfølelse, og
denne fortrengte skyldfølelse må være forklaringen på dens motstand mot det
gode. Skyldeangsten er en krise, den er synd, men den rommer
forandringsmulighet. Et eksempel på S.K. egen selvrefleksjon er fra boken
Synspunktet for min Forfatter Virksmohet, som utkom etter hans død:
«Fra Barn af var jeg i et uhyre Tungsinds Magt, hvis
Dybde finder sit eneste sande Udtryk i den mig forundte lige saa uhyre
Færdighet i at skjule det under tilsynelatende Munterhed og Livslyst - min
eneste Glæde fra saa langt jeg næsten kan huske tilbage, at Ingen kunne opdage,
hvor ulykkelig jeg følte mig; hvilket Forhold (Tungsindets og
Forstillelseskunstens lige store Størrelse) jo betyder, at jeg var anviist mig
selv og Guds-Forholdet».
S.K.’s psykologi er imidlertid mer
enn en selvbiografi, den gjør krav på å ha universiell gyldighet. Anti-Climacus
skriver StD ikke som en lege men som en av de syke. Uten krise, ingen
helbredelse. For uten krise er det ingen avsløring av den uunngåelige
fortvilelse. Johannes Climacus sier at:
«Å begribe er å oppløse Virkeligheden i Mulighed - men
saa er det jo umulig å begribe det, for å begrribe det er å forvandle det til
Mulighed, og altsaa ikke å fastholde det som Virkelighed. I forhold til
Virkeligheden er det å begribe en tilbagegang, et tilbageskritt, ikke et
fremskritt».
Å leve er å fortolke det ufortolkende gitte.
Menneskets virkelighet er dets tro,
dets totale, realiserende selvforståelse i tydning og handling:
«Har Du Troen til Frelse, saa frelses Du».
Tilgir du din fiende, så blir du
tilgitt:
«the det er Eet og det Samme».
Anklager du din neste, så anklager
du deg selv.
Denne etiske virkelighet er den
eneste virkelighet jeg har, min identitet, min «Tro» - som også kan være vantro
eller mistro. Anti-Climacus er den som sier det mest presist:
«Dig skeer, som Du troer, eller, som Du
troer, saa er Du, at troe er at være».
S.K. kan forstå andre mennesker,
men han kan ikke ha et annet menneskes selvforståelse. Hva et selv er, kan
ingen vitenskap si noe om, men:
«ethvert Menneske, der agter paa sig selv, veed, hvad
ingen Videnskab veed, da han veed, hvo han selv er».
Trods all psykologisk ekspertise og
innlevelsesevne kan man strengt tatt ikke leve seg inn i den annen eller si noe
bestemt om ham, fordi den annens selvforståelse strengt tatt er inkommensurabel
for formuleringer.
«I Forhold til enhver Virkelighed uden for mig gjelder
det at jeg kun tænkende kan faae fat paa den. Skulde jeg virkeligen faae fat
paa den, maatte jeg kunne gjøre mig til den Anden, til den Handlende, gjøre den
mig fremmede Virkelighed til min egen Virkelighed, hvilket er en Umulighed.
Gjør jeg nemlig den mig fremmede Virkelighed til min egen, saa betyder det
ikke, at jeg ved at være vidende om den bliver han, men det betyder an ny
Virkelighed, der tilhører mig som forskjellig fra ham».
Den eksisterende har kun sin egen
virklighet og:
«al annen Virkelighed er han kun vidende om, men den
sande Viden er en Oversætten av Muligheden».
Tanken om den inkommmensuable,
subjektive virkelighet er kjernen i S.K.’s lære om den ekte kommunikasjon.
Forutsetningen for S.K.’s kommunikasjonsteori er den antakelse at
kommunikasjonens mottaker (S.K.’s leser) eier et indiviuelt
forståelsespotensiale som setter ham i stand til å transponere den meddelte
«mulighet» tilbake til virkelighetens medium, dvs reagere på meddelelsen i
kraft av sin egen «virkelige» selvforståelse. Det er opp til leseren å sette de
abstrakte utsagn om selvet, synden, osv, i en egen orienteringsramme som kan få
mening i en funksjonell, situasjonell kommunikasjonssammenheng. Det er opp til
leseren å føle seg truffet av det S.K. sier. Ideelt sett er den maieutiske
kommunikasjonsmetode (den sokatiske metode å hjelpe andre til åndelig
forløsning/fødsel) frigjørende i sin selvstendighet i forhold til det meddelte.
S.K.’s veiledning er at lidelse
skal lides og at Kristus er den indirekte medeler.
Kaare T.Pettersen
Litteratur:
Nordentoft, Kresten, 1972. Kierkegaards Psykologi. København: Hans Reitzel Forlag.
No comments:
Post a Comment