Det subjektive og det objektive
Det mest betydningsfulle for
oppfattelsen av verden - der hvor enhver forståelse kommer fra - er det enkelte
menneske. Det objektive er en fiksjon, en ren språklig konstruksjon, et begrep.
Den objektive vitenskap har vanskelig for å fatte begreper om den enkeltes
subjektive eksistens og Gud.
I den eksistensfilosofisk
forståelse kommer det enkelte eksisterende menneske rent erkjennelsesmessig
sett først og en oppfattelse av seg selv som en del av samfunnet forøvrig er
sekundært. Man skal først kjenner seg selv som noe som er forskjellig fra alt
annet, som er utenfor en selv, ellers vet man jo ikke hva man er som en del av
den totale verden. Personen er objektivt sett av «mindre betydning», men er i
den enkeltes subjektive selvoppfattelse det avgjørende. Sannheten er selve
veien i flg. Kierkegaard. Å bli virkelig og oppleve den mest intense intensitet
er hovedpoenget i hans filosofi.
Kierkegaard adskiller seg fra
nesten alle andre filosofer ved sin valgte dialektiske struktur og metode. Han
skal ikke alltid forståes bokstavelig. Hans tekster er full av ironi, humor og
andre motsigelsesfulle eller bedrageriske former.
I mange av hans verk bruker han
pseudonyme forfattere. I forhold til disse skriver han:
«Det
Skrevne er da vel Mit, men kun forsaavidt jeg har lagt den produserende digterisk-virkelige
Individualitet ham hans Livs-Anskuelse i Munden ved Replikkens Hørlighed. Thi
mit Forhold er end yderligere end en Digters, der digter Personer og selv dog i
Forordet er Forfatteren. Jeg er nemlig upersonligt eller personligt i tredie
Person en Souffleur, der digterisk har frembragt Forfattere, hvis Forord atter
er deres Frembringelse, ja hvis Navne ere det. Der er saaledes i de pseudonyme
Bøger ikke et eneste Ord af mig selv; jeg har ingen Mening om dem uden som
Trediemand, ingen Viden om deres Betydning uden som Læser, ikke det fjerneste private
Forhold til dem…» (Efterskrift II[2],
s.285-286).
Kunsten å kommunisere
Kierkegaards kommunikasjonsmetode
kalles meddelelses-dialektikk. Dette går ut på at når det gjelder et menneskes
helt fundamentale livsvilkår, det eksistensielle anliggende, kan det ene
menneske ikke helt enkelt og likefrem meddele noe som helst til den andre. I
eksistensielle forhold finnes det ingen sannhet. Det er intensiteten eller
lidenskapen som er både veien og målet for verdien i livet. Følelser som
intensitet, engasjement, kjærlighet eller glede kommer innenfra og kan aller
høyest indirekte hjelpes frem.
«Det, at
Erkjendelsen ikke er ligefrem at udsige, fordi det Væsentlige ved Erkjendelsen
netop er Tilegnelsen, gjør at den bliver en Hemmelighed for Enhver, der ikke
paa samme Maade ved sig selv er dobbelt reflekteret; men det, at det er
Sandhedens væsentlige Form, gjør, at denne ikke kan siges paa nogen anden maade»
(Efterskrift I, s.68).
Platons dialoger er
hovedinspirasjonen for Kierkegaards meddelelses-dialektikk. Både «Dialog» og «Dialektikk»
har å gjøre med menneskers diskusjoner eller samtale og beveglige oppfattelse.
Når man tenker på at ordet
interesse betyr inter-esse, et mellom-værende som vedkommer en eller engasjerer
en, så må man slå fast at ren objektiv viten, vitenskapelig eller
erkjennelsesmessig viten, har ingen eksistensiell interesse. Under hvilken
betingelser koker vann ved 100°C er et
problem som ikke vedrører hva som er meningen med mitt «uvitenskapelige» liv.
Det overordnete (etiske, religiøse eller eksistensielle) aspekt ved livet,
dreier seg om hva jeg velger skal være det bestemmende for hva jeg skal bruke
det til.
Kierkegaards pseudonymer skal ikke
forståes som personer man vil kunne møte på gaten. De er bare personifiserte
anonyme begreper, rendyrkete ideale tanker, en ytterst konsekvens, som skal
belyse ideen klarere. Kierkegaard trer tilbake i teksten og man sitter igjen
som leser med ideen. Etter min oppfatning er det å lese Kierkegaard en ensom
opplevelse hvor man stadig konfronteres med teksten og seg selv. Howard V og
Edna G. Hong sier:
«no thinker
and writer ever tried as Kierkegaard to leave the thinker and reader alone with
the work. The dialectic of thought and existence is properly that of the reader
with the work, not of the reader’s curious interest in the writer… The purpose
of pseudonymity is to make the author of the authors irrelevant and to leave
the reader alone with the works of various postions presented» (Forordet til
Gregor Malantschuk, Kierkegaards Thought, 1971, Princeton: Princeton University
Press).
Selve kunsten å kommunisere er i
seg selv et estetisk anliggende, men som kan anvendes i det etiske eller
religiøses tjeneste. Det er derfor ingenting inkonsekvent ved at en etikker
også nyter de estetiske sider ved tilværelsen. Tvertimot, jo bedre form jo
bedre kommunikasjon.
Spissborgeren- Det bevisstløse menneske
Spissborgeren er en person som gjør
det man vanligvis gjør som borger i det samfunn han tilfeligvis lever i. Han
tenker ikke nærmere over sitt liv. Han er en eksistensiell «grønnsak».
Målestokken for menneskers «verdi» er ikke deres produktivitet men deres
livsintensitet. Ens liv er ikke eksistensielt avhengig av lønnsarbeid. Verken
Sokrates, Kristus eller Kierkegaard arbeidet i alminnelig betydning.
Anti-Climacus gir en glimerende
beskrivelse av spissborgeren i verket Sygdommen til Døden[3]:
«Men medens
een Art Fortvivlelse styrer vild i det uendelige og taber sig selv, saa lader en
anden Art af Fortvivlelse sig ligesom sit Selv franarre af «de Andre». Ved at
see den Mængde Mennesker omkring sig, ved at faae travlt med allehaande
verdslige Anliggende, ved at blive klog paa, hvorledes det gaaer til i Verden,
glemmer saa et saadant Menneske sig selv, hvad han, guddommelig forstaaet,
hedder, tør ikke troe paa sig selv, finder det for voveligt at være sig selv,
langt lettere og sikkrere at være som de Andre, at blive en Efterabelse, at
blive Numerus, med i Mængden.
Denne Form
af Fortvivlelse bliver man nu saa godt som slet ikke opmærksom paa i Verden. Et
saadant Menneske har just ved saaledes at tabe sig selv vundet Perfectibilitet
til ret at gaae med i Handel og Vandel, ja til at gjøre Lykke i Verden. Her er
intet Sinkeri, ingen Vanskelighed med hans Selv og dets Uendeliggjørelse, han
er afslebet som en Rullesten, courant som en gangbar Mynt» (StD, s.91).
og noe senere skriver han videre:
«Spissborgerlighed
er Aandløshed, Determinisme og Fatalisme er Aands-Fortvivlelse; men Aandløshed
er ogsaa Fortvivelse. Spissborgerlighed mangler enhver Aandens Betsemmelse, og
gaaer op i det Sandsynlige, indenfor hvilket det Mulige finder sin Smule Plads;
den mangler saaledes Mulighed for at blive opmærksom paa Gud. Uden Phantasi,
som Spidsborgeren alltid er, lever den i et vist trivielt Indbegreb af
Erfaringer, om hvordan det gaaer til, hvad der er muligt, hvad der pleier at
skee, Spidsborgeren, være forresten Øltapper eller Statsminister. Saaledes har
Spidsbogeren tabt sig selv og Gud» (StD, s.97-98).
Spissborgeren er stort sett et
trivielt produkt av samfunnet og det har ikke gått opp for vedkommende at det
finnes en mulighet for selv å forholde seg til sin situasjon, at menneske har
f.eks. en fri vilje, hvormed det enten kan velge å se seg selv i øyene og
dermed korrigere sitt liv - eller la være.
Victor Eremita gir også et komisk
bilde av spissborgeren i verket Enten-Eller[4]:
«Af alle
latterlige Ting forekommer det mig at være det allerlatterlligste at have travlt
i Verden, at være en Mand, der er rask til sin Mad og rask til sin Gjerning.
Naar jeg derfor seer en Flue i det afgjørende Øieblik sætte sig paa en saada
Forretningsmands Næse, eller han bliver overstænket af en Vogn, der i endnu
større Hast kjører ham forbi, eller Knippelsbro gaaer op, eller der falder
enTagsteen ned og slaaer ham ihjel, da leer jeg af Hjertens Grund. Og hvo kunde
vel bare sig for at laa? Hvad udrett de vel, disse travle Hastværkere? Gaaer
det dem ikke som det gik hiin Kone, der i Befippelse over, at der var Ildløs i
Huset, reddede Ildtangen? Hvad Mer redde de vel ud af Livets store Ildebrand?
Arbeid kan ikke alene gi mennesket
identitet. Det er ikke arbeidet i seg selv som er avgjørende, men om den
engasjerer personen og skaper tilfredsstillelse, livsmot og glede. Det er likegyldig
om det er betalt lønnsarbeid, frivillig innsats eller f.eks. forfattervirksomhet.
Man arbeider for å leve, men man lever ikke for å arbeide, det kan aldri bli
selve tilværelsens mening.
Estetikeren, den nytelsessyke
I alminnelig språkbruk er dette en
person som vurderer det skjønne eller vakre høyt, f.eks. former, farver,
retorikk og komposisjon. Det gresk «aisthesis» betyr ganske enkelt «sansning».
Kierkegaard bruker begrepet litt bredere og annerledes. Hans estetikker har kun
sans for det sanselige, utvendige skjønne, det synlige og den tilfeldige
nytelse og som blir hele livets mening. Victor Eremita gir en detaljrik analyse
av estetikkeren i Enten-Eller:
«I denne Henseende
er Du nemlig Virtuos, Du, cui di dederunt
formam, divitias, artemque fruendi.[5]
Dersom det at nyde var Hovedsagen i Livet, da vilde jeg sætte mig ved Dine
Fødder for at lære; thi heri er Du Mester. Snart kan Du gjøre Dig til en Olding
for at indsuge i langsomme Grad gjennom Erindringens Tragt det Oplevede, snart
er Du i den første Ungdom blussende af Haab, snart nyder Du mandligt, snart qvindeligt,
snart umiddelbart, snart Reflexionen over Nydelsen, snart Reflexionen over
Andres Nydelse, snart Afholdelheden fra Nydelsen; snart hengiver Du Dig, Dit
Sind er aabent, tilgjængeligt som en By, der har capitulert, Reflexionen er
forstummet, og ethvert Skridt af de Fremmede gjenlyder i de tomme Gader, og dog
bliver der alltid em oagttagende lille Yderpost tilbage; snart lukker Dit Sind
sig, Du forskandser Dig utilgjængelig og steil. Saaledes forholder det sig, og
Du vil tillige see, hvor egoistisk Din Nydelse er, og at Du aldrig hengiver
Dig, aldrig lader Andre nyde Dig» (Enten-Eller II, s.28-29).
Andre mennesker er til for hans
fornøyelses skyld. Men han er tom innvendig. En av de pseudonyme forfatterne i
Enten-Eller (hvor Victor Eremita er hovedforfatter), heter Johannes Forføreren.
Han er den personifiserte nytelse. I et brev som han skriver til sin kjære
Cordelia tegner han et bilde av estetikkeren som har en utrolig presisjon:
«Som en
Bajadere dandser til Gudens Ære, saaledes har jeg viet mig til Din Tjeneste;
let tyndt paaklædt, smidig, ubevæbnet forsaager jeg Alt; jeg eier Intet, jeg
gider Intet eie, jeg elsker Intet, jeg har Intet at tabe, men er jeg ikke
derved bleven Dig værdigere, Du, som vel forlængst er kjed af at frarive
Menneskene hvad de elske, kjed af deres feige Sukke og feige Bønner. Overrask
mig, jeg er færdig, ingen Indsats, lad os stride om Æren. Viis mig hende en
Mulighed, der synes en Umulighed, viis mig hende i Underverdenens Skygger, jeg
henter hende op, lad hende hade mig, foragte mig, være ligegyldig mod mig,
elske en Anden, jeg frygter ikke; men rør Vandet, afbryd Stilheden. Saaledes at
udhungre mig er usselt for Dig, der dog indbilder Dig at være stærkere end jeg»
(Enten-Eller I, s.303).
Estetikkeren velger ikke det sikre,
for det ville være kjedelig, men han velger tilfeldigheten (diskontinuitet).
Dette er egentlig en skalkeskjul for kjedsomhet, eksistensiell fortvilelse og
kanskje til og med tunsind. Det virkelige livsinnholdet mangler. Uten å bli seg
selv, kan man ikke være noe for andre.
Etikeren, den pliktoppfyllende
Etikeren ser etisk på tilværelsen,
slik at alt er bestemt ut fra en overordnet fast instans, f.eks. samfunnets
lover. En annen av de pseudonyme forfatterne i Enten-Eller, som har skrevet B’s
Papirer, er Assessor Wilhelm. Wilhelm betyr her «Viljen er hjelmen», det som
holder bevisstheten sammen, men også begrenser den. Wilhelm er det
personifiserte plikt. Han er etikeren som ser viktigheten av å finne sitt kall.
Han skriver:
«Dennes
(etikerens) Tale er kort: «det er ethvert Menneses Pligt at have et Kald.» Mer kan han ikke sige, thi det Ethiske som
saadant er alltid abstrakt, og et abstrakt Kald for alle Mennesker gives ikke,
tvertimod forudsætter han, at ethvert Menneske har et særligt Kald. Hvilket
Kald vor Helt skal vælge, det kan Ethikeren ikke opplyse ham om; thi dertil
fordres et detailleret Kjendskab til det Æsthtiske i hele hans Personlighed, og
selv om Ethikeren havde dette Kjendskab, vilde han dog afholde sig fra at vælge
for ham, da han jo i saa Fald vilde fornegte sin egen Livsbetragtning»
(Enten-Eller II, s. 268).
Etikeren forstår at det å leve kan
kun gjøres personlig. Han velger på samme tid sitt konkrete selv og samtidig
det etiske ideale, det almene i samfunnet, fordi det er selve det at det skal
være normer, forskjell på godt og ondt, som velges. Etikeren bygger opp sin
personlighet med ansvar overfor den instans han velger som det styrende for
sitt liv. Det etiske ligger i plikten.
Religiøsitet A, den almen religiøse
Kierkegaard opererer med to former
med religiøsitet. Disse kaller han likegodt bare for A og B. Religiøsitet A
representerer den almene religiøsitet, som strengt talt ikke behøver å være
kristen. Etikerens plikt oppfattes som Guds vilje. Både Sokrates og Abraham er
eksempler på denne form for religiøsitet. Lever han ikke opp til denne plikt,
gjør han seg skyldig overfor den sannhet som han har akseptert som det gode.
Søren Kierkegaard betegner denne
form for religiøsitet som det å erhverve sin sjel i tålmodighet. Han skriver:
«At erhverve sin Sjel i Taalmodighed.
Naar vi lægger Ordet sammen, og da overveie, hvorledes et Menneske skal kunne
efterkomme det, da er det Første, der fordres, at han har Taalmodighed til atforstaae,
at han ikke eier sig selv; at han har Taalmodighed til at forstaae, at en
Erhvervelse af sin egen Sjel i Taalmodighed er en Taalmodighedens Gjerning, og
at han derfor ikke bør agte paa den Lidenskab, der med Rette kun mener, at kunne
voxe i Utaalmodighed. Dette indskærper Ordet paa en dobbelt Maade ved i sin
Korthed at indeholde en fordoblende Gjentagelse. Det formaner at erhverve sin
Sjel «i Taalmodighed» og det formaner at «erhvere» den» (Atten oppbyggelige
Taler[6],
s.154).
Religiøsitet B, den spesielt kristne
Det Kierkegaard kaller religiøsitet
B er den spesielt kristne, paradokse religiøsitet som inneholder det «kvalitative
annet», Gud (eller hans sønn) er født som et menneske i denne verden, nemlig i
Bethlehem.
I Kierkegaards filosofi er det en
uoverstigelig forskjell mellom ideal og realitet, på Gud og menneske, i det det
er snakk om to ulike former for «væren». Et begrep er uttrykk for det ideale
forhold eller den perfekte form. Det perfekte eple finnes kun som begrep, ikke
som realitet. Et begrep eksisterer på en annen måte enn de virkelige ting og
levende vesener i denne verden, som kan oppfattes med sansene. Når begrepet og
de virkelige ting faller sammen, er det snakk om en paradoksal situasjon: den
kan ikke finnes - og finnes allikevel. Og dermed er vi utenfor den logiske
forstands område. Vi kan enten velge forargelse og si det absurd, eller vi kan
velge å tro på trots av all logikk - paradoksalreligiøsietet. Det absurde
bryter verdensbildet av overskuelighet aller forståelse i stykker. Mennesket
forstår ikke lenger i alminnelig betydning sin verden, men det finnes noe som
tanken ikke fatter.
Den som lider av religiøsitet B,
lider nettopp fordi det naturligvis er lidelsesfullt å erkjenne sin egen
utilstrekkelighet i forhold til Gud, å bli «intet» for Gud, til-intet-gjøre sin
selviskhet og velge å hengi seg i sin tro: å realisere kjærligheten. Mennesket
skal som kristen erkjenne for seg selv, at dets bestrebelser aldri vil lykkes
utelykkende ad opplysningens eller fremskrittets vei. Det er et sprang mellom å
si noe, å bekjenne noe og selve det å virkeliggjøre det, å handle etter det.
«Som det
Absolutte er Christendommen kommet ind i Verden, ikke, menneskelig forstaaet,
til Trøst, tvertimod den taler jo idelig og idelig om, hvorledes den Christne
maa lide eller et Menneske for at blive og være den Christne, Lidelser som han
altsaa kan undgaae ved blot at lade være at blive Christen» (Indøvelse i
Christendommen[7],
s.70).
Mennesket kan velge å ta imot denne
mulighet i tro, den kan aldri bevises. Den enkelte kan velge å ta imot livet
som en gave, hvor alle egoistiske krav opphører. Makt er noe man tar. Man han
aldri kreve en gave.
«Skal der
være Mening i , at Miraklet viser, hvo Christus er, saa maae vi jo begynde med,
at vi ikke veed, hvo han er, altsaa Samtidighedens Situation med et enkelt menneske,
der er som andre Mennesker, paa hvem der ikke ligefrem er Noget at see, et
enkelt Menneske, der saa gjør Miraklet og siger sig selv at gjøre Miraklet.
Hvad vil dette sige? Det vil sige, at dette enkelte Menneske gjør sig til mer end
Menneske, gjør sig noget nær Gud: er dette ikke forargeligt? Du seer noget
Uforklarligt, Mirakuløst (mer heller ikke), han selv siger, at det er et
Mirakel - og Du seer for Dine Øine et enkelt Menneske. Miraklet kan Intet
bevise; thi troer Du ikke, at han er Den, han siger sig at være, saa benægter
Du Miraklet. Miraklet kan gjøre opmærksom - nu er Du i Spændingen, og det
berorer paa hvad Du vælger, Forargelsen eller Troen, det er Dit Hjerte, som
skal bli aabenbart» (Indøvelse i Christendommen, s.98).
Kristendommen kan ikke bevises, men
kun virkeliggjøres av den enkelte eksisterende lidenskap. Mennesket er på
forhånd kastet inn i verden, hvor det kjemper mellom motsatte ideer. Det er
nemlig selv sammensatt av motsatte momenter, som skal holdes sammen i nettopp
det rette forhold.
Å være menneske er å ha mulighet
Ting er døde, uten muligheter i seg
selv for noe som helst. Dyr er levende på en umiddelbar måte. Dyr kan ikke
annet enndere natur bestemmer. Mennesket har mulighet for å reflektere for og
imot en sak og bestemme seg. Hva det vil si å handle eller hva det egentlig vil
si å være menneske, redegjøre Kierkegaards pseudonyme forfatter Anti-Climacus særdeles
detaljert for i Sygdommen til Døden.
Et menneske består av ulike
momenter, sies det. F.eks. legeme og sjel. Noe fysisk og noe psykisk. Dets
oppgave er å samle seg sammen til å bringe dem i likevekt, å få seg selv i «ro»
- holdningsmessig. Å stoppe den uendelige refleksjon som kun er forutsetningen
for å kunne velge. Kierkegaard fokuserer på selvbevissthetens eller
selvforståelsens oppmerksomhet på hvilke muligheter mennesket har og
personligheten omfatter hele mennesket.
Det er ikke snakk om en biologisk
oppfattelse av mennesket som et system som skal fungere korrekt og heller ikke
kun om psykologisk «mekanisme» som kan være mer eller mindre skadet, men like
presis det individuelle, som gjør et menneske til nettopp dette menneske og
ikke bare et upersonlig, f.eks. vitenskapelig objekt blant mange andre i en utenforstående
iakttagers verden.
Kierkegaard tar avstand fra den
tyske filosof G.W.F.Hegel (1770-1831) som ser individets lisoppgave i selve det
å bli en del av en felles helhet, som f.eks. også kan være «det offentlige
mening» eller «den vitenskapelige verdensoppfattelse», men omvendt er han også
sterkt inspirert av Hegels dialektiske tenkning.
I fysikken heter det at Moment =
Kraft x Arm. Dette er et utmerket analogi for det Kierkegaard beskriver om
menneskets bevissthetens (armens lengde) varierende oppmerksomhet (kraft) på et
enkelt moment ved tilværelsen. Mennesket er skapt til å ha avgjørende innflytelse
på hvordan det vil forstå sin tilværelse. Mennesket kan i ethvert øyeblikk
endre sin oppfattelse og den spesielt menneskelige egenskap. At vi kan ha en
holdning til vår situasjon - være inderlig engasjert i den, kaller Kierkegaard
for lidenskap.
Begrepet lidenskap inneholder både
en liden - altså noe passivt - og en skapen, noe aktivt. Det er en visjonær
evne til å forestille seg noe som ennå ikke er, en kreativ eksistensiell energi
som også betegnes som vilje, inderlighet eller intensitet. Lidenskap er selve den
konsekvens hvormed man foretar et eksistensielt sprang. Jo høyere grad
mennesket er et selv, desto bedre har det innsikt i kjærlighetens vesen og jo
mer vilje har det til å gå i den retning.
Kierkegaard betegner mennesket som
en syntese, en integritet eller helhet av motsatt aspekter, som vekket av
bevisttheten i det rette forhold blir et selv eller konstitueres som ånd.
Tilværelsen er ikke lett, men komplisert og krevende eller anstrengende. Derfor
kan det være litt vanskelig å følge tankegangen til Anti-Climacus når han
redegjør for begrepene «ånd» og «selv». Jeg siterer her hele avsnittet (A.A.) i
Sygdommen til Døden som bærer overskriften: «Fortvivlelse er en Sygdom i
Aanden, i Selvet, og kan saaledes være et Tredobbelt: fortvivlet ikke at være
sig bevidst at have et Selv (uegentlig Fortvivlelse); fortvivlet ikke at ville
være sig selv; fortvivlet at ville være sig selv.»
«Mennesket
er Aand. Men hvad er Aand? Aand er Selvet. Men hvad er Selvet? Selvet er et
Forhold, der forholder sig til sig selv, eller er det i Forholdet, at Forholdet
forholder sig til sig selv; Selvet er ikke Forholdet, men at Forholdet
forholder sig til sig selv. Mennesket er en Synthese af Uendelighed og
Endelighed, af det Timelige og det Evige, af Frihed og Nødvendighed, kort en
Synthese. En Synthese er et Forhold mellem To. Saaledes betragtet er Mennesket
endu intet Selv.
I Forholdet
mellem To er Forholdet det Tredie som negativ Eenhed, og de To forholde sig til
Forholdet, og i Forholdet til Forholdet; saaledes er under Bestemmelsen Sjel Forholdet
mellem Sjel og Legeme et Forhold. Forholder derimod Forholdet sis til sig selv,
saa er dette Forhold det postive Tredie, og dette er Selvet.
Et saadant
Forhold, der forholder sig til sig selv, et Selv, maa enten have sat sig selv, eller
være sat ved et Andet.
Er
Forholdet, der forholder sig til sig selv, sat ved et Andet, saa er Forholdet
vistnok det Tredie, men dette Forhold, det Tredie, er saa dog igjen et Forhold,
forholder sig til hvad der har sat hele Forholdet.
Et saadant
deriveret, sat Forhold er Menneskets Selv, et Forhold, der forholder sig til sig
selv, og i at forholde sig til sig selv forholder sig til et Andet. Deraf
kommer det, at der kan blive to Former for egentlig Fortvilelse. Havde
Mennesket Selv sat sig selv, saa kunde der kun være Tale om een Form, den ikke
at ville være sig selv, at ville af med sig selv, men der kunde ikke være Tale
om, fortvivlet at ville være sig selv. Denne Formel er nemlig Udtrykket for
hele Forholdets (Selvets) Afhængighed, Udtrykket for, at Selvet ikke ved sig
selv kan komme til eller være i Ligevægt og Ro, men kun ved i at forholde sig
til sig selv at forholde sig til Det, som har sat hele Forholdet. Ja, det er
saa langt fra, at denne anden Form af Fortvivlelse (fortvivlet at ville være
sig selv) blot betegner en egen Art af Fortvivlelse, at tværtimod al
Fortvivlelse tilsidst kan opløses i og tilbaageføres paa den. Dersom en
Fortvivlende er, som han mener det, opmærksom paa sin Fortvivlelse, ikke taler
meningsløst om den, som om Noget, der hænder ham (omtrent som naar Den, der
lider af Svimmel, ved et nerveust Bedrag taler om en Tyngde paa Hovedet, eller
om at det er som faldt der Noget ned paa ham o.s.v., hvilken Tyngde, og hvilket
Tryk dog ikke er noget Udvortes, men en omvendt Reflexion af det Invortes) - og
nu af al Magt ved sig selv og ene ved sig selv vil hæve Fortvivlelsen: saa er
han endnu i Fortvivlelsen, arbeider sig med al sin formeentlige Arbeiden kun
desto dybere i en dybere Fortvivlelse. Fortvivlelsens Misforhold er ikke et
simpelt Misforhold, men et Misforhold i et Forhold, der forholder sig til sig
selv, og er sat af et Andet, saa Misforholdet i hiint for sig værende Forhold
tillige reflekterer sig uendeligt i Forholdet til den Magt, som satte det.
Dette er
nemlig Formelen, som beskriver Selvets Tilstand, naar Fortvilelsen ganske er
udryddet: i at forholde sig til sig selv, og i at ville være sig selv grunder
Selvet gjennemsigt i den Magt, som satte det» (StD, s.73-73).
Dette betyr at mennesket er skapt
som fysisk og psykisk helhet med et formål. Livet er en oppgave, nemlig å
virkeliggjøre sig i forhold til dette mål. Helt umiddelbart er mennesket både
legeme og sjel. Men det at disse to momentene er i det rette forhold til
hverandre og individet dermed er en autonom eller selvbestemmende person, er
ikke tilstrekkelig. Det å bli virkelig eksisterende, stikker dypere. Dypere ned
i det samme selv.
Et menneske har større muligheter.
Det er potensielt «ånd», fordi det har en refleksjon og dermed et språk, som
gjør det mulig å ha en holdning til det forhold mellom legeme og sjel som det
utgjør. Mennesket kan reflektere og vurdere seg selv og sine eksistensielle -
etiske eller religiøse - mulighter, og det har afntasi eller forestillingsevne
samt en lidenskap for å bruke den.
Meningen med det skapte menneske er
i Kierkegaards filosofi at det skal erkjenne at det er noe annet og mer enn et
dyr. Et menneske kan nemlig gå utover sin egen selviskhet og bli et selv, som
kan gå litt dypere i sin personlighet og velge å bli det han kaller «ånd»,
velge å se seg selv som værende til «for Gud» eller «kjærligheten selv».
Oppgaven er å forlate «egoland» og la kjærligheten styre.
Mennesket forutsettes hos
Kierkegaard å være skapt av kjærlighet, i kjærlighet, til kjærlighet. Men
paradoksalt nok så ødelegger mennesket selv denne mulighet i sin aktuelle
situasjon. Lykkes det eksistensielle prosjekt ikke, fortviler menensket (over å
ha tapt seg selv), om det vet det eller ikke, hevder Anti-Climacus. En slik
eksistensiell taper kan ofte ha en høy stilling i samfunnet. Personen er nemlig
karakterisert ved nettopp å gjøre som «de andre» - kun tenke på de økonomiske
muligheter, karriere, prestasjonskjør, osv., og har mistet Gudsfryktet et eller
annet sted langs veien. Av menneskefrykt, av frykt for hva de andre vil si, har
han helt gitt opp å bli seg selv. Menneskets oppgave er å bli konkret og
realisere nettopp den spesielle, individuelle syntese som i ethvert øyeblikk
konstituerer eller virkeliggjør personen.
Det er ikke meningen at vi skal bli
lik Gud. Johannes Climacus mente klosterbevegelsen lignet en «dårekiste»,
nettopp fordi den var asketisk. Den vil forsøke å få mennesker til å ligne Gud,
å være mer enn mennesker, noe som er en selvmotsigelse fordi Gud og mennesker
er motsatte kategorier. Et menneske er definert som det som ikke er guddommelig
og Gud nettopp ved det som ikke er menneskelig. Det avgjørende er intensiteten,
inderligheten eller konsekvensen i selvets refleksjon og den etterfølgende
lidenskapelige holdning til de motsatte aspekter.
Gjentagelsen, «gledens øyeblikk»
Livets fylde er ikke noe som er
objektivt anlagt, men selve det at livets tilværelse går opp, at tilværelsen
oppleves sann. Sannheten er veien og ikke det å komme frem til et definert mål.
Det er snakk om bevegelse. «Ånd» er å ha ånds-nær-vær nok til å foreta
bevegelsen.
Kierkegaard sier at øyeblikket
kommer som «en nysen» og eksisterer kun i et - seksuelt sett salig øyeblikk,
hvor menneskets fortid og fremtid er helt ute av bildet. Personen er helt
nærværende for seg selv og dialektikken er i stillstand. Den evige ide om
umiddelbar seksuell hengivelse er blitt til virkelighet for et kort øyeblikk.
Deretter avmattes situasjonen, mennesket frafaller, men øyeblikket kan gjentas.
Å tro er å handle og ikke å utføre
selvoppfunne, utvendige ritualer. Den flykt kun å kusk øyeblikket er nnettopp
det motsatte av å leve det forlengs, å gjenta det, fordi tiden går alltid
forlengs. Derfor er det snakk om en lidelsesfylt situasjon. Å være kristen kan
forstått på denne måten sies å være lidelse, det at mennesket ikke uten videre
kan virkeliggjøre hva det anser for det rette og dermed få livssalighet. Til
syvende og sist må mennesket overlat alt til en annen, til den transcendentale
Gud eller «det andet», som det selv ikke er - selve kjærligheten som skjenker
nåden i tilværelsen. Lidelse er altså karakteristisk for situasjonen hvor
illusjonen om denne verden brister og hvor troen har ennå ikke funnet sin
plass.
Gleden over livet er det
eksistensielle mål som kun er mulig gjennom kjærlighet. Lidelse er det onde, at
menneske ikke makter å tro det men vil heller realisere selviskheten. Sålenge mennesket
lever, er den eksistensielle lidelse den overveiende situasjon. Kun nærværet i «øyeblikket»
fjerner lidelsen.
Kierkegaard beskriver gledens
problematikk i tre taler som han har skrevet i boken Lilien paa Marken og
Fuglen under Himlen» (1849). Dyr og planter er nemlig helt umiddelbart seg
selv, de kan ikke annet og derfor er de gode læremestere.
«Hvad er
Glæde, eller det at være glad? Det er, i Sandhed at være sig selv nærværende;
men det at være sig selv i Sandhed nærværende, det er dette «Idag», dette, at være
idag, i Sandhed at være idag… Glæden er den nærværende Tid med hele
Eftertrykket paa: den nærværende Tid» (Lilien paa Marken og Fuglen under
Himlen, s.160).
Både liljen og fuglen kjenner
taushet, lydighet og dermed glede. De vil nemlig ikke noe annet enn det de er.
Det mennesket kan lære av liljen er det at man ikke kan være en annen enn den
man er. Det er seg selv man skal bli og ikke det man håper man er, eller f.eks.
det de andre kunne ønske at man var. Det fører kun til fortvilelse. Fuglen er
dikteren som forfører menneskene med ord eller begreper som noe bedre, noe
skjønnere, noe annet - i stedet for intenst å være tilstede i øyeblikkets
glede.
Demokratiet, den enkelte og mengden
Fortellingen om liljen og fuglen
kan brukes for å pådytte Kierkegaard en konservativ politisk holdning. Man skal
bli der man er plassert i samfunnet. Kierkegaard mente derimot at mennesket er
skapt til bevegelse. Han definert tro som handling. Det å elske Gud er identisk
med å elske sin neste. Uten den rette selvkjærlighet, kan man heller ikke elske
andre.
Innholdet i Kierkegaards filosofi
er nettopp at spørsmålet om sannheten er et subjektivt eller personlig område
og kun den enkelte kan derfor velge den sanne oppfattelse. Han siterer
Aristoteles når han kaller «mengden» for «dyrebestemmelsen». Mengden blir lett
en psykologisk maktfaktor som fratar mennesket selvbestemmelsen. Det finnes kun
subjektive menensker. Den offentlige mening er en abstraksjon, et begrep eller
en innbildning, som ikke eksisterer på samme måte som et menneske eller en
ting.
Kierkegaard sier følgende om
Platons store verk Staten:
«Det
fortræffelige ved Platons stat er netop, at han ikke gør staten højere end de enkelte,
allermindtst i hegeliansk sludder-forstand. For at beskrive den enkelte,
beskriver han staten, han beskriver en demokrat, og for at gøre det beskriver
han demokratiet; han konstruerer en stat for den enkelte… dette er den rette
menneskelige idealitet; ellers får man dog den konfusjon om at mange bringe
noget ganske andet ud ved at være mange, end hvad man især er» (Papirer, VII,
I, A70).
Det er viktig å merke seg at alle
eksistensielle betydningsfulle menneskelige konstruksjoner korrigeres av
Kierkegaard, hvis de overprioriteres - dialektikken er selve meningen. De som ikke har sans for Kierkegaards
kommunikasjonsform, har diktet opp historien om han som tilhenger av den
opplyste enevelde. Hans filosofi derimot er imidlertid langt mer det motsatte,
nemlig anarki. Ingen av disse ytterpunktene er imidlertid den rette, fordi
begge ville føre til undertrykkelse av den enkelte.
Dialektikk
Menneskets grunnleggende
livsbetingelser er dialektiske. Å eksistere er ganske enkelt å kunne på engang
befinne seg i den egoistiske menneskelige forståelse (verden) og i den eksistensielle
eller religiøse (Guds rike). Mennesket er holdt i spenning mellom det onde og
det gode, mellom karikaturen av et liv og idealet og skal i hvert øyeblikk
velge retning. Det er alvor i Kierkegaards tekster og det er innholdet i hans
budskap som er vanskelig å ta imot, ikke ordene i seg selv. Mens han snakker
alvor til en verden han ser er i en farefull utvikling, ser verden på han og
applauderer, på samme måte som publikum setter pris på en klovn på sirkus.
«Det hændte
på et teater, at der gik ild i kulisserne. Bajads kom for at underrette publikum
derom. Man troede, det var en vittighed og applauderede; han gentog det; man jublede
endnu mer. Således tænker jeg, at verden vil gå til grunde under almindelig
jubel af vittige hoveder, der troer , at det er en vits» (Efterskriften I,
s.33).
Kaare T.
Pettersen
[1] Birgit
Bertung er utdannet mag.art. i filosofi og arbeider som sekretær for Søren
Kierkegaard Selskabet i København.
[2]
Afsluttende Uvitenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler, Mimisk-
pathetisk-dialektisk Sammenskrift, Existentielt Indlæg, utgitt 1846, under
pseudonymet Johannes Climacus
[3] Sygdommen
til Døden. En christelig psychologisk Udvikling til Opbyggelse og Opvækkelse,
utgitt 1849, under pseudonymet Anti-Climacus.
[4] Enten-Eller,
Et Livs-Fragment, utgitt 1843, under pseudonymet Victor Eremita
[5] hvem
gudene har gitt skjønnhet, rikdom og den kunst å nyte.
[6] Atten
opbyggelige Taler ble utgitt i 1843 og Søren Kierkegaard står selv frem som
forfatter.
[7] Indøvelse
i Christendommen ble utgitt i 1850 under pseudonymet Anti-Climacus.
No comments:
Post a Comment