Thursday, May 24, 2012

Eksistensiell tenkning hos Søren Kierkegaard


Leo Sjestov (1947) betegner Søren Kierkegaard nærmest som en «anti-filosof». For Kierkegaard var filosofi ingen åndsvirksomhet. I motsetning til Platon og Aristotles, som mente at all filosofi begynner med forundringen, så mente Kierkegaard at all filosofi begynner med fortvilelsen. I fortvilelsen og redselens angst omdannes den menneskelige tanke og får nye krefter  og disse leder mot kilder til sannheten, som ikke eksisterer for andre mennesker enn den fortvilede selv. Eksistensielle sannheter kan ikke deles med andre.

I denne sammenheng er boken Gjentagelsen[1]. Her skriver forfatteren (C.C.) at Jobs Sannhet er større enn både Hegel og Platon og viser til Jobs bok kap.1, vers. 8:
«Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde.»
Det å søke sannheten hos Job er det samme som å tvile på den filosofiske tankegangs grunnprinsipper. Men Sjestov går enda lenger og sier at Kierkegaard ikke bare stiller Job opp mot Hegel og Platon, men han stiller jøden Abraham opp mot selveste Sokrates! Man kan sette stor pris på Sokrates, men et fortvilet menneske vil aldri finne svar hos ham. Platon sier i Faidon at:
            «den største Ulykke, som kan hende et Menneske, er å forakte Fornuften.»
Opp mot dette satte Kierkegaard Salomos ordsprog kap.3, vers 13:
«Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand».
Både Sokrates og Hegel krevde av Kierkegaard at han skulle elske fornuften, men Kierkegaard hatet fornuften mer enn noe annet på jorden.

Hegel mente at et menneske tenker dårlig dersom han ikke går helt opp i objektet for sin tenkning og som i tillegg prøver å føye til noe av sitt eget. Han mente at mennesket er nødt til å akseptere tilværelsen, slik den er for ham. Fordi alt det bestående er fornuftig. Dette er ikke noe Hegel selv har funnet på, men han støtter seg til en tusenårig filosofisk kultur. Spinoza sa bl.a.:
            «non ridere, non lugere, neque detestari, sed intelligere».
Kierkegaard hevdet at vi lærer noe annet fra Job, nemlig at mennesket tenker dårlig når det aksepterer det som «ble beskåret», noe som definitivt, noe uopprettelig, noe for bestandig eller uigjenkallelig. 

Kierkegaard visste godt at det i den almene bevissthet ville være den verste galskap å sette Job opp mot Hegel og Abraham opp mot Sokrates. Men Kierkegaards mål var nettopp å løsrive seg fra de dagligdagse oppfattelsers makt.  Det er ikke uten grunn at han sier at filosofiens opprinnelse ikke skal søkes i forundringen, men i fortvilelsen, som åpenbarer oss en ny sannhetskilde. Kierkegaard setter Jobs gråt og forbannelser og Abrahams tro opp mot den spekulative filosofiens bevisførsel.

Motsetningen til synd er tro. I romerbrevet kap.14, vers 23 heter det:
            «Alt, som ikke er Tro, er Synd.»
Dette er kristendommens mest avgjørende bestemmelse. Motsetningen til synd er ikke dyd, men tro. For å kunne tro er det nødvendig å gi avkall på all fornuft. Kierkegaard sier at å tro er å miste forstanden for å vinne Gud og at troen begynner der hvor tenkningen hører opp. All eksistensiell tenkning begynner med fortvilelse.

Spissborgeren, middelmådigheten, opphører første der hvor fortvilelsen begynner, hvor fornuften klart viser at mennesket står overfor det umulige, at alt for bestandig er slutt, at kampen ikke lenger tjener til noe, dvs der hvor mennesket blir seg sin fullkomne maktesløshet bevisst. Maktesløshet er en fryktelig makt som berører all ære og stolthet. Både Kant og Spinoza skrev at det å såre fornuften er en meget alvorlig forbrytelse, en «laesio Majestatis» (majestetsfornærmelse).

Fornuften tørster etter de alminnelge tvingende , uskapte sannheter som ikke avhenger av noe som helst. Det etiske som gir mennesket den tanke at resignasjon er den høyeste dyd, er på samme måte som fornuften. Man bør unnfly både fornuften og det etiske uten på forhånd å beregne hvor man skal ende. Dette er Paradokset, det Absurde, som Sokrates ikke kunne få øye på. Apostelen Paulus skriver at når Abraham skulle begi seg til det forgjettede land, tok han avsted uten å vite hvor han gikk.

I Begrebet Angest[2] gir Kierkegaard seg i kast med den største gåte som Bibelen har stil menneskeheten over, nemlig arvesynden. Haufniensis skriver:
            «Uskyldighede er Uvidenhed. I Uskyldigheden er Mennesket ikke bestemmet som
Aand, men sjelelig bestemmet i umiddelbar Eenhed med sin Naturlighed. Aanden er drømmende i Mennesket. Denne Opfattelse er ganske i Overensstemmelse med Bibelens, der negter Mennesket i Uskyldigheden Kjendskab til Forskjellen mellem Godt og Ondt».
Bibelen hevder det motsatte og det kan virke som om Kierkegaard er enig med Hegel på dette punktet. Hegel gjentar ofte at det ikke var slangen men Gud som bedro Mennesket. Det var slangen som åpenbarte de første mennesken sannheten..

Angsten for inten som årsak til arvesynden og som årsak til syndefallet er den bærende idé i Kierkegaards verk. Det er sannsynlig at egne erfaringer til Kierkegaard har ført han til tankene omkring arvesynden. Det uskyldige menneske er det mennesket som aldri har syndet. Når mennesket er i uskyldigheten, er det ikke bestem som ånd, men som sjel.

Verken Job og enda mindre Abraham ville noensinne ha innrømmet at uskyldigheten, som Kierkegaard likestiller med uvitenhet i full overensstemmelse med Bibelen, skulle være uadskillig fra angsten. En slik tankegang kan bare oppstå hos et menenske som har mistet uskyldigheten og erhvervet «Kunnskapen». Angsten for Intet er ikke en uskyldighets- og uvitenhetstilstand, men en synds- og kunnskapstilstand. Den viten som vår fornuft så sterkt etterstreber er den største ulykke og den dødligste synd. Dette forklarer hvorfor Kierkegaard med stor lidenskap traktet etter det absurde og advarte oss mot det etiskes utfordringer.

Ingen unntatt kanskje Nietzsche, har kommet arvesynden nærmere inn på livet enn Kierkegaard. Men Nietzsche forkastet Kristendommen og snakket om arvesynd som syndefallet. Nietzsche mente på samme måte som Kierkegaard at Sokrates var den største, den viseste og den mest geniale av alle som har levd. For Sokrates var kunnskap den eneste kilde til sannhet. Sokrates hadde ikke behov for tro.  Kierkegaard hevdet på sin side at det er umulig å leve med fornuften og det er kun mulig å leve i troen.
 Kaare T. Pettersen
 
Sjestov, Leo, 1947. Kierkegaard og den eksistentielle tænkning. København: H. Hagerup

[1] Gjentagelse. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi. Skrevet av pseudonymet Constantin Constantius i 1843.
[2] Begrebet Angest. En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i Retning af det dogmatiske Problem om Arvesynden. Skrevet av pseudonymet Vigilius Haufniensis i 1844.

No comments:

Post a Comment