Eksistens og Erkjennelse hos Gabriel Marcel

Gabriel Marcel

Gabriel Marcel (1889-1973) åpner boken, Eksistens og Erkjennelse (1949) eller foredraget som han omtaler den, ved å si at hans betraktninger er kontroversielle. Filosofer skolert i idealismen[1] har ikke fokusert i særlig grad på det ontologiske. Begrepet er mer kjent blant tenkere med en skolastisk[2] bakgrunn, men de betegner mysteriet nesten bare i forbindelse med kristne mysterium. Helt mot slutten av boken forteller Marcel at han har konvertert til den katolske kirke. Jeg synes det er nærliggende å kalle han for en katolsk eksistensfilosof, på samme måte som Søren Kierkegaard kan betegnes som en protestantisk eksistensfilosof.

Marcel mener at generelt sett er det moderne menneske preget av en tilstand hvor bevisstheten om å være i besittelse av det ontologiske (det værende), er tapt. Vår tid lar seg karakterisere ved det man kunne kalle en avsporing (désorbitation) av funksjonstanken, både livsfunksjoner og de sosiale funksjoner. Han legger et stort ansvar for dette på den historiske materialismen[3] og freudianismen, som han mener har spilt en stor rolle i reduksjonsprosessen hva gjelder livsfuksjonene. Mellom livs- og sosiale funksjoner ligger teoretisk sett de mer psykologiske funksjonene. Men det er en tendens til å tolke de virkelige psykologiske funksjonene enten i sammenheng med livsfunskjonene eller de sosiale funskjonene. Da Auguste Comte (1798-1857) klassifiserte vitenskapene, nektet han å anvise psykologien en egen plass i sitt system. Comte manglet egentlig sans for den psykologiske virkelighet.

I en verden hvor alt bare dreier seg om tanken på funksjoner, er livet alltid truet av fortvilelse, ja det munner ut i fortvilelse. På den ene siden er denne verden full av problemer og på den andre siden nekter den å gi plass til mysteriet. I en slik verden vil behovet for det ontologiske svekkes. Den enkelte personlighet faller fra hverandre, samtidig som kategorien «det helt naturlige» vinner terreng. Følgelig vil evnen til undring helt eller delvis forsvinne. Marcel vektlegger at det er en klar forbindelse mellom undring og mirakelet.

Påstand: Det må være noe værende.

Alt kan ikke være tilfeldigheter og noe usammenhengende. Eller som Shakespeare skal ha sagt: «Livet kan ikke være en historie fortalt av en idiot». Det er vanskelig å gi en nærmere definisjon av det som ligger i ordet væren. Det værende er det som motstår - eller skulle motstå - selv en uttømmende analyse av det som er gitt i erfaringen. Gjennom en slik analyse forsøkes det litt etter litt å redusere alt til brrokker som gradvis mister sin indre, betydningsbærende verdi. Det er f.eks. en analyse av denne art Freud foretar i sine teoretiske verker. En filosofi som nekter å regne med det værende er iflg Marcel fullt ut mulig. Det ontologiske behovet kan bringes til taushet ved at man på en vilkårlig. Diktatorisk måte ødelegger det åndelige liv fra grunnen av.

Det ontologiske behovet er samtidig et paradoks. Mange ulike spørsmål dukker opp.  Er det noe værende? Hva er det værende? Straks jeg begynner å reflektere over disse problemer, ser jeg en ny avgrunn som åpner seg foran meg: jeg som stiller spørsmålet om det værende, kan jeg være viss på at jeg selv er? Hvem er jeg som stiller spørsmål om det værende?

På dette plan kan ikke Descartes cogito[4] være oss til noen hjelp. Descartes angår bare det epistemologiske subjekt som redskap for en objektiv erkjennelse. Dette cogito bevokter terskelen for det gyldige.

Å stille det ontologiske problem, det er å stille spørsmålet om enheten i det værende og om meg selv som en enhet.

I motsetning til hva kunnskapsteorien forgjeeves forsøker å slå fast, eksisterer det uten tvil et erkjennelsesmysterium. Erkjennelsen stanser opp ved en form for delaktighet som ingen epistemologi kan håpe å klargjøre fordi den selv forutsetter den.

Et mysterium er et problem som griper inn over sine egne data, omspenner dem og derved blir noe mer enn bare et problem. For eksempel er sjelen og legemets enhet er et mysterium. Bevisstheten om ens eget jeg er bare en i siste instans inadekvat symbolisering av dette nærvær. Et mysterium som gjøre til gjenstand for refleksjon, vil nødvendigvis gå over til å bli et problem. Dette viser seg aller klarest når det gjelder det ondes problem. Det er delaktigheten som er essensiell. Et mysterium som sjelens og legemets enhet kan bare fattes gjennom kjærligheten og på en måte uttrykker den.

Et eksempel som klart viser forskjell på mysterium og problem er et møte med et annet menneske. Et slikt møte kan få en avgjørende innvirkning på mitt liv. Vi har vel alle opplevd hva et møte enkelte ganger kan bety på det åndelige plan. Likevel er dette noe filossofien vanligvis har ignorert eller kastet vrak på. Grunnen er antakelig at et møte bare angår personen som personen betraktet, det lar seg ikke universalisere, det angår ikke det tenkende vesen i sin alminnelighet. Jeg står overfor et mysterium. Men her gjenfinner vi definisjonen av mysteriet som et problem som griper inn over seg sine egne data.

Det er en vesentlig forskjell mellom det ontologiske og mitt liv. Jeg er ikke mitt liv og hvis jeg er istand til å sette meg til doms over det - og det kan jeg ikke tvile på uten å synke ned i en radikal skeptisisme som egentlig bare er fortvilelse - og det under den forutsetning at jeg først kan finne meg selv igjen i den indre selvfordypelse. Den indre selvfordypelse er en gjenerobring, en indre styrkelse og fornyelse.

Å gå inn i seg selv betyr ikke å være for seg selv og liksom speile seg i den intelligible enhet av subjekt og objekt. Jeg vil tvertimot påstå at vi her står overfor det paraadoks som er selve mysteriet. I kraft av dette paradoks opphører det «meg» jeg tenker meg tilbake til, å tilhøre seg selv. Paulus skrev: «Dere tilhører ikke dere selv». Ordene får her sin fulle ontologiske og sin i høy grad konkrete betydning.

Det kan være fristende å spørre om den indre selvfordypelse er identisk med intuisjonen. Men her skal man være forsiktig. Jo mer sentral en intuisjon er, jo sterkere den dominerer selve den innerste kjerne av det menneske den opplyser, jo mindre egnet er den nettopp til å gå inn i seg selv og fatter seg selv.

Å tale om en intuitiv oppfatning av det værende, er som å spille et piano som ikke gir lyd fra seg. Denne intuisjon kan ikke frembringes i fullt dagslys av den enkle grunn at den ikke er fullt og helt behersket. Dette er det vanskeligste punkt i hele utredningen til Marcel. I stedet for intuisjon burde vi si at vi har å gjøre med en visshet som danner grunnlaget for all tankeutvikling, også den diskusive. Vi kan bare nærme oss den ved omstilling til refleksjon i annen potens.

I denne nye reflekterende tilstand spør jeg meg selv hvordan - på hvilket grunnlag - den opprinnelige refleksjon har vært mulig, den som uten å vite det postulerte det ontologiske. Denne refleksjon i annen potens, det er den indre selvfordypelse i den grad den er istand til å tenke seg selv. I virkeligheten er dette ikke så abstrakt som beskrivelsen gir inntrykk av. Vi har tvertimot å gjøre med et mest vitale, det mest dramatiske i utviklingen av en bevissthet som prøver seg selv for å kunne gjenvinne seg selv.

Utgangspunktet er at det ontologiske behov, behovet for en væren, kan fornekte seg selv. Mennesket lar seg på den annen side, ikke identifisere med det liv det lever. Mitt liv kan for meg for alltid å være et inadekvat uttrykk for noe jeg bærer i meg og som i virkeligheten viser tilbake og utelukker. Fortvilelse er mulig i alle utgaver, hvert øyeblikk og i alle grader.

Marcel tror at filosofien har en naturlig tendens til å bevege deg mot områder hvor det ser ut til at det tragiske element rett og slett er forsvunnet, fordampet ved kontakten med den abstrakte tanke. Det er i det dramatiske at den metafysisske tanke fatter seg selv og blir definert in concreto. Dagen idealister er ute av stand til å fatte de tragiske kjensgjerninger i menneskelivet, fordi de misskjenner personligheten og ofrer den for en eller annen ideal sannhet, et eller annet anonymt indre renhetsprinsipp. Marcel har vektlagt fortvilelsen, forræderiet og selvmordet. Saken er at vi her finner de klareste uttrykk som tenkes kan for en vilje til fornektelse rettet mot det værende.

Vi står overfor det faktum at man fortviler over virkeligheten som helhet, i den betydning man fortviler over en eller annen person. Fortvilelsen ter seg som resultat av en eller annen øyeblikkelig reaksjon på en viss oppgjort status. Til grunn for fortvilelsen konstaterer Marcel: i vår virkelighet er det intet som kan få meg til å åpne en kreditt for den, ingen garanti. Dette er en konstatering av den absolutte insolvens.

Håpet derimot inneholder nettopp en slik kreditt. Fryktens korrelat er begjæret og ikke håpet. Det negative korrelat til håpet er derimot det at man forutsetter at det verste vil inntreffe, defaitismen. Den vil alltid stå i fare for gå over i begjær etter det verste.

Håpet er en hevdelse av at det i sjelen finnes et gåtefullt prinsipp som ligger utenfor det givne, utenfor alt som kan skaffe materiale til en fortegnelse, eller danne grrunnlag for alle slags beregninger. Her står vi i sentrum for det Marcel kaller det ontologiske mysterium. De enkleste eksemplene er ofte de beste.

-Å håpe når alt håp synes å være ute.

-At det menneske jeg elsker skal seire over den tærende sykdommen som sies å være uhelbredelig.

Mot alle erfaringer, all sannsynlighet og all statistikk påstår jeg at en viss orden skal bli gjenopprettet, at virkeligheten er med meg i å ville at den skal bli det. Det er det Marcel kaller det virkelige håpets profetiske resonans. Det eksisterer her en håpets oppadstigende dialektikk. Håpet overføres til det transcendentale plan, et plan som ligger utenfor rekkevidden av alle mulige empiriske motbevis. Korrelasjonen mellom håpet og den absolutte fortvilelse står fast like til det siste. Det er ikke mulig å skille begrepene håp og fortvilelse fra hverandre. Selv om den verden vi lever i idag synes å oppmuntre til fullstendig fortvilelse.

Håpet som mysterium kan bli omdannet til et problem. Håpet blir da til et begjær som ikler seg illusoriske oppfatninger. Disse oppfatninger kaster et falskt skjær over en objektiv virkelighet hvis sanne karakter man har interesse av å kjenne.Så lenge man stiller seg i et dennesidig forhold til det ontologiske, kan ikke en slik holdning utsettes for kritikk. Dette er i følge Marcel et meget viktig poeng. Vitenskapsmannen i laboratoriet har en holdning overfor virkeligheten som tilsier at han selv ikke er implisert. Det er en feilslutning å tro at jeg kan holde på med en undersøkelse om håpet som problem, som om mitt ikke jeg stod på spill. Derfor et det mellom håpet og de dommer et menneske som er objektivitetens fange, feller over det, den samme skillevegg som mellom det rene problem og det rene mysterium.

Problematikkens verden er samtidig begjærets og fryktens, de to sistnevnte begreper lar seg slett ikke skille. Enhver frykt og ethvert begjær har tendens til å finne frem til en teknikk som passer for dem. Fra dette synspunkt sett består fortvilelsen i det å anerkjenne teknikkens absolutte utilstrekkelighet. Dette er grunnen til at det idag kan se ut som om vi er kommet inn i selve fortvilelsens tidsalder.

Vi fortsetter med å tro på teknikken, det vil si at vi betrakter virkeligheten som en samling av problemer. På samme tid er teknikkens globale fallitt like åpenbar som dens seire i enkeltspørsmål. Hva et menneske formår er lik det teknikken formår. Men denne teknikken er ute av stand til å frelse mennesket fra seg selv og er endog rede til å inngå de mest fryktinngytende allianser med den fiende det bærer i sitt eget indre. Selv det menneske som er mest gjennomsyret av tro på teknikken, tvinges til å innrømme at det eksisterer store områder det ikke har herredømme over.

Jo mer følelsen for det ontologiske forsvinner, jo mer vil det menneske som har mistet den se at dets krav på et slags kosmisk herredømme vokser. Grunnen er at dette menneske i stadig mindre utstrekning vil være i stand til å stille spørsmålet om med hvilken rett det utøver dette herredømme.

Det eksisterer en nær dialektisk korrelasjon mellom en optimisme som bygger på teknikkens fremgang og en fortvilelsens filosofi som nesten automatisk utgår fra denne optimisme. I metafysisk forstand er det eneste virkelige håp rettet mot noe som ikke er avhengig av oss. Det har dessuten ydmykhet som drivkraft, ikke hovmot.

Det metafysiske problem som ligger i hovmotet, hybris, ble oppdaget av grekerne og er også et av de sentrale temaer i den kristne teologi. Hovmot består i at man finner sin kraft bare i seg selv. Den likker ham som lider av den, ute fra et slags individenes fellesskap. Hovmotet kan ødelegge både fellesskapet og individet. Hovmot er på ingen måte uforenlig med selvforakt, det kan lede til selvmord.

Er det ikke riktig å skille mellom handlingen og individet? Slik at det er handlingen selv som fordømmes i den grad den bygger på selvtillit som er nær beslektet med overmot. Tilhører selve handlingen altså i siste instans en lavere orden? Slike innvendinger mener Marcel bygger på en rekke misforståelser. Et kraftløs håp er en selvmotsigelse. Håp er en forlengelse inn i det ukjente av en sentral virksomhet (handling), det vil si en virksomhet som er grunnfestet i sjelen. Derav følger dets slektskap ikke med begjæret, men med viljen.

Viljen er avspenning og skapelse. Skapelse er det avgjørende ordet. Der hvor det er skapelse, finnes det ikke og kan ikke finnes forfall. Forfallet setter inn fra det øyeblikk skapelsen går over i imitasjon, trekker seg inn i seg selv eller hypnotiserer seg selv, lukker seg sammen. Den indre selvfordypelse, bevegelsen innad er en nødvendig forutsetning for selve den estetiske skapende virksomhet. Den estetiske skapende virksomhet, likeså vel som den vitenskapelige forskning, utelukker i virkeligheten en aktivitet rettet mot ens eget selv. Nettopp en slik aktivitet er i ontologisk forstand en ren negasjon. Det kan her synes som om Marcel nærmer seg «læren» til Henri Bergson (1859-1941). Bergson mente at oppfinner evnen er den frembrtende nyskapelse, det viktigste i skapelsesprosessen[5]. Marcel mente at et slikt syn gjør at man risikerer å tape synet av den egentlige betydning, dens faste forankring i det værende.

Skapende troskap kommer her inn som et viktig begrep hos Marcel. Dette er et begrep som det er så uendelig vanskelig å komme innpå  og særlig å presisere det rent konseptuelt. Grunnen er at det dekker over et uløslig paradoks og er i selve sentrum av det meta-problematiske. Troskap er i virkeligheten det motsatte av en stivnet konformisme. I flg. Marcel er det vanskelig å redde troskapen i Bergsons metafysikk. Troskap refererer seg alltid til noe som kan eller bør opprettholdes i oss og foran oss som et nærvær, men som ipso facto like godt kan bli fullstendig miskjent, glemt eller utslettet.

Vi ser her at skyggen av forræderiet på ny dukker frem, det som etter min mening innhyler hele vår verden i en uhyggelig, tung sky. Dersom altså en skapende troskap er mulig, er det fordi troskapen i sitt prinsipp er ontologisk, fordi den forlenger et nærvær som i seg selv er et motstykke til grep det værende har på oss.

Et nærvær som vi forblir tro mot, er ikke det bilde vi omsorgsfullt bevarer at et forsvunnet objekt. Bildet er en etterligning, en reduksjon av objektet. Nærværet er mer enn objektet, det griper i enhver forstand ut over det.

Det skapende troskap består i å holde seg aktivt rede i en tilstand av mottagelighet og vi ser at det her foregår en slags mystisk vekselvirkning mellom den frie handling og den impuls den får som svar. Innstrømning er et annet begrep som Marcel benytter seg av og som bare får en mening i det metafysiske. Når jeg sier at et menneske er gitt meg som nærvær eller som menneske, så betyr dette et mellom meg og dette menneske knyttes en forbindelse som i en viss forstand går langt videre enn den bevissthet jeg er i stand til å ha om den. Det er ikke bare foran meg, men også i meg. Ordet innstrømning gjengir det indre tilskudd jeg får i det øyeblikk nærværet blir en virksom kraft.

Den skapende trosskaps oppadstigende dialektikk svarer til den håpets dialektikk.

Det disponible menneske er helt og holdent med meg når jeg har behov for det, for ham er jeg et nærvær. Det indisponible menneske er derimot det som ser ut til å sette i verk overfor meg en slags øyeblikkelig utmynting av alle de midler det rår over, og ser på meg som et objekt. I sentrum finner vi alltid en viss indre kulde. Dersom man skulle ta del i alle menneskelig ulykker, ville det ikke lenger være mulig å leve og heller ikke kunne man overkomme det.

Det som er karakteristisk ved den nærværende eller disponible sjel er nettopp at den slett ikke tenker i tilfeller. For den eksisterer ikke tilfeller. Å være disponibel, dvs i en viss forstand å være ikke bare opptatt av seg selv, men også overfylt av seg selv. Ikke opptatt av seg selv som objekt, men opptatt av seg selv på en bestemt måte.

Karl Jaspers

Den mest disponible sjel er den mest innviede, den mest helliggjorte. Denne sjel er beskyttet mot fortvilelsen og mot selvmordet, som innbyrdes ligner på hverandre og som står i intim forbindelse, fordi den vet at den ikke tilhører seg selv og at den eneste fullstendig rettmessig bruk den kan gjøre av sin frihet, nettopp består i å erkjenne at den ikke er herre over seg selv. Marcel anbefaler en videre fordypning her i tankene til eksistensfilosofen Karl Jaspers 
(1883-1969).

Kun kjærlighet kan iflg Marcel føre oss inn på den rette veien. Det er høyst sannsynlig at de kristne grunnsannheter virkelig må gjelde forat tanken skal kunne fatte enkelte av de begreper som Marcel har skissert i denne boken. Men likevel kan man si at disse begreper ikke er avhengig av den kristne åpenbaring. De forutsetter ikke den.

Vår historiske situasjon har kristendommens eksistens som en av sine viktigste forutsetninger. Dette er så, enten man er kristen eller ikke, enten man betrakter de sentrale kristne sannheter som sanne eller falske. For Marcel er det klart at vi ikke kan tenke som om kristenheten ikke hadde eksistert i århundrer før vår tid, liksom si på det erkjennelses- teoretiske omrdåde ikke kan tenke som om ikke naturvitenskapen hadde eksistert i århundrer. Kristendommens tilstedeværelse, som naturvitenskapens, spiller her bare en rolle som formidler.

Marcel presisere sin oppfatning helt til slutt i boken på dett meget viktige og vanskelige punktet ved å si at erkjennelse av det ontologiske mysterium, som er det essensielle i metafysikken, uten tvil bare er virkelig mulig ved en slags livgivende utstråling fra selve åpenbaringen. Den som har kunnet heve seg opp til denne erkjennelse, vil langt lettere skimte muligheten for en åpenbaring, enn den som ikke har overskredet grensen for det problematiske og derfor vil befinne seg utenfor det punkt hvorfra det værendes mysterium kan oppdages og forkynnes. En slik filosofi beveger seg således som drevet av en uimotståelig kraft, et lys den aner eksistensen av. I sitt indre anspores den på hemmelighetsfull måte av dette lys, og føler liksom på forhånd heten fra det.

Kaare T.Pettersen

Litteratur:
Marcel, Gabriel, 1949. Eksistens og Erkjennelse. Betraktninger over det onologiske mysterium. Oslo: Cappelen (Original tittel: Position et approches concrètes du mystère ontologique).

---

[1] Idealisme: Samlebegrep for en rekke erkjennelsesteoretiske og metafysiske oppfattelser, hvor alle legger vekt på at virkeligheten på radikal vis er bestemt og konstituert av erkjennelse og tenkning. Det finnes ikke en virkelighet som er uavhengig av menneskets bevissthet, tenkning eller objektive prinsipper. (Filosofisk Leksikon, 1983. København: Politikens Forlag)

[2] Skolatikken: Sammenfattende betegnelse for den katolske kirkes konfrontasjon og sammensmeltning med aristolistisk filosofi og naturerkjennelse.

[3] Historisk materialisme: En spesiell form for metafysisk realisme som hevder at alt som eksisterer i virkelilgheten er ting eller prosesser som kun har fysiske egenskaper. Den historiske materialismen vektlegger menneskeslekten, de sosiale klasser og samfunnets historiske utvikling.

[4] Cogito ergo sum: Jeg tenker(har bevissthet) altså er jeg. Ved bruk av den metodiske tvil finner René Descartes (1596-1650) i Metafysiske meditasjoner frem til at den eneste han absolutt er sikker på, er hans egen eksistens som et vesen med bevissthet.

[5] Bergsons sentrale betydning for moderne fransk filosofi består dels i hans begrep om det umiddelbare gitte som det konkrete, dels i hans begrep om friheten som skapelse.