Hannah Arendt: handling er et mål i seg selv

Hannah Arendt

Sitter hjemme i Sandefjord. Det er siste dag i april. Jeg tenker på Hannah Arendt og hennes kritikk av Kants handlingsforståelse. Mens Arendt har en radikal handlingsforståelse, er Kant egentlig ikke opptatt av handling. Han er opptatt av moral. Han har gode tanker om moral, men handlinger er det smått med. Arendt og Heidegger har begge skrevet om dette. 

Arendt bruker Kant som en avsats å ta utgangspunkt i, hun gjør en kritisk analyse og så et sprang ut i sin egen handlingsforståelse. Hun sier at handling er et mål i seg selv. Ikke et middel for å komme til et mål. Altså det motsatte av Kant. Sier at det viktige med handlingene ikke et at de skal være gode, men at friheten er det viktige. Handlinger uten frihet er ikke lenger handlinger. Sier byråkrati og administrasjon ikke er handlingsorienterte. De handler ikke. Sterkt sagt! Det er litt av en kritisk tanke. Derimot mener hun at politikk er handling. Politikk må ikke bli byråkrati og administrasjon. Politikk må være fri, kun i frihet er politikk handlende. Hun bygger sin handlingsforståelse på Heidegger, tatt i betraktning hans politiske syn er dette underlig. 

Det er interessant å tenke seg sammenhengen med handlingsforståelsen til Kierkegaard. Hans handlingsforståelse er blitt kalt radikal eksistensiell praksis. Hva skjer dersom jeg ser disse i sammenheng? Eller leser Arendt i lys av Kierkegaard? Jeg mener begge tar utgangspunkt i Aristoteles. Og begge kritisere Platons sannhetslære. Dette gjør kanskje Heidegger klarest. Platon så på sannheten som lyset, solen som står der og skinner så klart for dem som kommer ut av hulen. 

Heidegger forsøkte å vise at sannheten er det utildekkede og at sannheten ligger i bevegelsen. Altså i handlingen. Kierkegaard mente at sannheten lå i subjektiviteten. Å bli seg selv. Å ta ansvar for seg selv og sitt liv. Å gjøre det individuelle til det almene. Særlig i Øieblikket gjør ham dette. Et politisk kampskrift. Han sier i sine journaler at sannheten er hemmeligheten som de dødende tar med seg. I et slikt perspektiv ser jeg at «Kunnskapens hemmeligheter» til John Lundstøl handler om sannheten (kanskje veien og livet også). Litt av en bok. Er politikk slik Lundstøl beskriver det, poiesis, techne eller praxis. Det kan være alle tre, men jeg tror Lundstøl mener at politikk er praxis.

Arendt går så langt i boken «Vold i vår tid» til å si at det ikke er onde handlinger som er problemet i dag. Det motsatte av gode handlinger er ikke onde handlinger, men likegyldighet. I likegyldigheten er det det samme hva man velger eller om man lar være å velge. Her ligger en kritikk av Sartre, som i eksempelet med den unge mannen i «Eksistensialisme er humanisme» står overfor et valg mellom tre alternativer. Han kan velge å bli hos sin syke mor, dra ut i krig mot nazistene, eller la være å velge (som Sartre mener også er et valg). Det siste er jeg ikke enig i. Sartre kaller dette et radikalt fritt valg. Men valget er likegyldig. Dette blir feil. Valget er ikke likegyldig. Den enkelte må tilstrebe seg mot å velge det rette. Hva det rette er må den enkelte selv finne ut av gjennom refleksjon, som kommer forut for handlingen. Sartre og Kierkegaard står langt fra hverandre. Sartres tanker er farlige fordi de preges av likegyldighet. Men det virker klargjørende å ha funnet en tenker å sette Kierkegaard opp mot. Sartre er lesbart, jeg kan ta stilling til det. Kant er derimot vanskelig synes jeg. Han gjør ting vanskelig. Som om han gjør det med vilje. En sannhet blir ikke mer sant ved å gjøre det vanskelig. Kant gjør spørsmålet «Hva skal jeg gjøre?» til et moralsk spørsmål. Arendt skriver om dette også. Sartre gjør ikke det engang. Han er verken opptatt av moral eller etikk synes jeg. Kierkegaard gjør spørsmålet til et etisk spørsmål. Han gjør etikk til handling. Kanskje man kan si at etikk er setningens verb (gjøre) ikke setningens objekt (hva). Dette mener jeg Arendt er enig i. Av den grunn er handling et mål i seg selv og ikke et middel for å oppnå et mål (hva).

 Kaare T. Pettersen