Eksistensialistisk filosofi og sosialt arbeid

Eksistensialistisk filosofi har lenge vært anerkjent som en betydelig påvirkning til psykoterapi og rådgivning, og det finnes en etablert ”skole” innen eksistensialistisk terapi. Men, i sosialt arbeid er det ingen lignende ”skole” og den eksistensialistiske påvirkningen er mye mindre merkbar. Eksistensialisme er tydelig fraværende fra pensum i sosialt arbeid.

Jean Paul Sartre

 Eksistensialisme er en filosofi som plasserer menneskelig frihet aller fremst i dens forsøk på å forstå de ulike dimensjonene av eksistens. Men dette er ingen enkel frihet, ingen sinnsstemning eller idealisme. Det er en frihet grunnet i et utall av ufriheter, påvirkninger og edrulige leksjoner av kompliserte sosiale og politiske samspills relasjoner. Det er en frihet som omfavner ansvar, eierskap til en egne handlinger og deres konsekvenser. Slik frihet er både en tung byrde og nøkkelen til å overvinne en rekke problemer som vi setter oss selv i – selvlagde barrierer som hindrer frihet og ansvar både på et individ og et kollektivt nivå.

Den eksistensialistiske måten å se menneskeheten på er mennesker som forsøker å finne mening i en absurd eksistens, låst inne i en bredere kontekst av strukturerte ulikheter og undertrykkelsen  og fremmedgjøringen som de skaper. Det er argumentert for at problemene som sosial arbeider møter har en betydelig eksistensiell dimensjon.

Eksistensialisme er en filosofi om praksis, refleksjon og handling. Som sådan tilbyr den et grunnlag for sosialt arbeids teori og praksiser ved å konstruere en overbygning som forsøker å gjøre rede for de mange fasettene i sosialt arbeid – teoretisk, praktisk, moralsk, politisk og selvsagt eksistensielt. Sosialt arbeid oppfayyes i et eksistensialistisk perspektiv som en praksis som har å gjøre med smerte, lidelse og fortvilelse i menneskeheten og reflekterer mange dypsindige motsetninger og paradokser i den menneskelige eksistens. Det er derfor merkelig at innsiktene fra eksistensiell filosofi ikke har kommet mer frem i sosialt arbeids historie frem til i dag.

Alle individer er frie til å velge deres egne handlinger og går inn i en prosess av ”selv-skapelse” og ”selv-bestemmelse”. Eksistensialisme er filosofien om frihet. Det tar frihet, i betydning ansvar for ens egne handlinger som utgangspunktet. I fraværet av en fast bestemt natur, er det nødvendig å kontinuerlig gjenoppdage seg selv. Våre handlinger er basert på frie valg slik at endring er alltid en tilstedeværende mulighet. Å opprettholde en personlighets struktur er ikke uunngåelig eller noe som ”bare skjer” – det er et valg eller en serie av valg, selv om vi vanligvis ikke er fullt klar over disse valg. Vi har en tendens til å utvikle faste reaksjoner, men handlinger som er grunnlagt på vaner er uansett et fritt valg.

Det som er viktig å understreke her er at eksterne faktorer, uansett hvor store, bestemmer ikke handlinger, fordi det element av valg vil alltid eksistere. For å bruke Sartres eksempel, til og med fangen i sin fengselscelle er fri i denne værens orienterte betydning, fordi han kan alltid gjøre motstand, han kan alltid si ”nei”. Antall valg kan bli radikalt begrenset, men valg kan ikke bli tilintetgjort som frihet, i betydning valg og ansvar for ens egne handlinger er en fundamental og intrikat kvalitet i den menneskelige eksistens. Victor Frankl, en eksistensialistisk psykoterapeut sier:

Victor Frankl

"Det er unødvendig å si at frihet til et bestemt værende som mennesket er en frihet inne visse grenser. Mennesket er ikke fri fra omstendigheter, enten de er biologiske, psykologiske eller sosiologiske i natur, men han er og forblir alltid fri til å ta et standpunkt til disse omstendighetene, han beholder alltid friheten til å velge hvilken holdning han skal ha til dem" (1967, s.14-15).

Dette kan gjøres tydeligere forbi nivået til individuelle handlinger og kan bli forlenget til å kunne anvendes til den sosiale og politiske sfæren. Faktisk fanger Marx og Engels dette poenget når de argumenterer at mennesker lager historien, men ikke under forhold som de selv velger. Mennesker kan ikke velge omstendighetene, men det er uansett menneskene og ikke omstendighetene skaper historien.

En anen viktig aspekt av eksistensialismen er at de absurde er uunngåelig. Uten Gud har livet ingen forutbestemt mening og dermed er eksistens overlatt til meningsløshet og absurditet. Dette er et fundamental spørsmål av ontologi (vitenskapen om væren) hvor Sartre reagerte ved å introduserte begrepet ”intensjonalitet” (formålsbestemt). Han argumenterte at våre handlinger er rettet mot fremtiden i stedet for bare å være bestemt av fortiden (jf behaviorismen). Handlinger er intensjonale (formålsrettet), de er utført med målsetninger i tankene og det er disse mål som gir handlinger mening. Det finnes ikke en altomfattende, absolutt mening i tilværelsen (i motsetning til religiøse læresetninger. Eksistens er en evigvarende prosess av å skape våre egne meninger i og ved våre handlinger.

En vanlig kritikk  til denne tilnærmingen er at dens logiske konklusjon synes å være preget av kvietisme (ro) og fortvilelse. Dersom livet ikke har noen endelig mening, hva er da hensikten? Hva er det som gjør livet verdt å leve?

Sartre imøtegår slik kritikk ved å vektlegge at eksistensialisme er en filosofi som er mer opptatt av optimisme enn fortvilelse. Han ser på eksistensialisme som en form for realisme. Dette er en tilnærming til den menneskelige eksistens som:

          
"…ikke kan bli sett på som en filosofi preget av ro, fordi den definerer mennesket ved
dets handlinger, heller ikke en pessimistisk beskrivelse av mennesket, fordi ingen læresetninger er mer optimistisk, menneskets skjebne er plassert i mennesket selv. Det er heller ikke et forsøk på å fraråde mennesker mot å handle, siden det forteller ham at det finnes ikke håp i hans handlinger, men at det som tillater ham å ha et liv er faktisk selve gjerningen" (1948, s.44).

Å oppdage at man er ansvarlig for ens egne handlinger kan bli veldig urovekkende og

Karl Marx

gjøre virkeliggjørelse umulig, men det er også et øyeblikk av frihet – en frihet fra illusjonene som benekter frihet. Som sådan, er det en betydelig kilde til mulig empowerment (myndiggjøring). Sartre utviklet en atferdsteori og ideologi grunnlagt på den illusoriske forvrengningen av hva han betegnet som ”dårlig tro” (bad faith/mauvaise foi). På mange måter er begrepet en parallell til hva Marx kaller ”falsk bevissthet”. For Marx er falsk bevissthet en benektelse av klassekonflikter som er iboende i alle sosiale systemer. For Sartre er dårlig tro en benektelse av friheten som er vesentlig for menneskelig eksistens.

Selv om dårlig tro kan innta mange ulike former er dens grunnleggende karakter selv-bedrageri. Folk søker trygghet i en falsk stabilitet ved å rask å tilpasse seg vedtatte konvensjoner ved å lete etter forklaringer for deres atferd utenfor dem selv og ved å ta på seg en bestemt ”natur” som de ikke kan gjøre noe ved (for eksempel ”jeg har alltid vært aggressiv – jeg kan ikke gjøre noe med det, det er bare slik jeg er”). Hazel Barnes oppsummerer i dette poenget ganske godt i hennes studie av Sartre arbeid: "I alt vesentlighet er dårlig tro en løgn mot enselv som hviler på en benektelse av mennesket som en selv-skapende prosess" (1974, s.26).

Begrepet dårlig tro og dens langtrekkende implikasjoner er klart et verdifullt område

for sosialarbeidere å undersøke nærmere for å skape mening i menneskets motivasjoner. Men det er ikke bare et redskap i psykologi eller som Berger og Luckmann (1966, s.6) sier det, ”ideer tjener som våpen for sosiale interesser”. Ideologi er en viktig forbindelse mellom individuelle tanker og handlinger, og på en bredere nivå av sosiale formasjoner. En slik forbindelse er selvsagt en verdifull kilde til forklaringer for sosialarbeidere som forsøker å forstå individer og deres sosiale kontekst. Dårlig tro og ideologi er derfor begreper som er verdt en nærmere undersøkelse.

De tidligste arbeidene til Sartre understreker individets frihet og anerkjenner samtidig påvirkningene og ufriheten i sosiale og politiske faktorer. Hans senere arbeider viser en endring av tyngdepunktet. Uten å forlate sin tidligere posisjon, skifter Sartre fokus i sine verk mot politiske og sosiale organisasjoner. Selv om vi i en ontologisk betydning har frihet som er absolutt og ureduserbar, er frihet på den politiske arenaen marginal på grunn av mektige interesser som definerer på forhånd grensene for akseptabel atferd sammen med institusjonene som beskytter disse grensene. Det er denne tvetydige betydningen av begrepet ”frihet” som leder Hazel Barnes til å kommentere:

"I Sartres filosofi er frihet både et utgangspunkt og endelig mål" (1974, s.141). Denne korte kommentaren er meget viktig fordi den omfatter kjernen i eksistensialismen – bevegelsen fra ontologisk frihet til politisk frihet.

Sartres bidrag til å forstå den sosiale og politiske sfæren bygger i stor grad på den dialektiske materialismen til Marx. Sartre var enig i at klassekonflikter, undertrykkelse og utnyttelse av en gruppe mot en annen utgjør dynamikken i historien. Men, han gikk lenger enn Marx ved å påstå at en forandring i samfunnets økonomiske grunnlag er ikke tilstrekkelig for å befri mennesker fra undertrykkelse. Det som trengs er en fullstendig resosialisering, en radikalt ny form  for sosial organisering grunnlagt på frihet, en restrukturering av sosiale forhold i overensstemmelse med eksistensialistiske prinsipper. Det er ikke klart presist hva slags form denne resosialiseringen ville ta, men dette er i overensstemmelse med, og også karakteristisk med den eksistensialistiske tilnærmingen – det er ingen forutbestemt norm. Nok en gang oppsummerer Hazel Barnes dette på en ryddig måte:

"Man må arbeide mot resosialisering samtidig som man anerkjenner at den nøyaktige form og den presis verdien av hva man søker å etablere vil bare fremstå i den kreative prosessen av å bringe dem frem i eksistensen" (1974, s.140)

    

 Mainstream marxisme anerkjenner bare fremmedgjøring og undertrykkelse av klasser innen kapitalismen, men klarer ikke den fullstendige frigjøringen av den form som eksistensialisme søker, som også krever å takle andre undertrykkende strukturer slik som patriark velde og rasisme.Sartre mente at mye av arbeidet til Marx er blitt forvrengt av senere teoretikere innen den marxistiske tradisjonen. Historiens lover som Marx snakket om, har blitt forminsket til naturens lover. Det dialektiske samspillet i å skape historien er erstattet av en deterministisk modell: økonomiske forhold som skape historie uten referanse til mennesker. Sartre var rask til å vende tilbake til styrkene som ligger i Marx egen posisjon. Mark Poster (1979) anerkjenner dette: "Sartre forsøkte å ta vare på den marxistiske visjonen av menneskets fremtid ved å omskrive fortiden i eksistensialistiske farger, ved å gjenfange friheten i historien" (s.30).

Eksistensialistisk sosial teori plasserer stor vekt på begrepet ”gruppe”. Sagt enkelt så skiller Sartre mellom grupper basert på solidaritet og de som basert på hva han kaller ”serialitet” (ordnet i rekker). Mennesker som venter i en busslomme former en serie. De ser hverandre som konkurrenter og potensielle fiender; de er ikke forente som en gruppe fordi hvert medlem er fremmedgjort fra de andre. På stor skala er en sosial klasse et annet eksempel på dette, en gruppe mennesker som er forbundet med hverandre på en måte men ikke på en annen. Sartre ser veien fremover som en bevegelse fra serialitet til ekte forpliktende grupper.

For sosialt arbeid er hovedpoenget å komme ut av denne analysen preget av at fremmedgjøring og mangel på solidaritet er den generelle regel i stedet for unntaket. Det følger derfor fra dette at støtte fra samfunns er noe som må tas god vare på og utviklet i stedet for en ferdiglaget ressurs som sosialarbeidere kan trekke ressurser av.

En av de mest betydningsfulle bidragene som eksistensialisme kan gi sosialt arbeid er som en omfattende overblikk. På grunn av dens vektlegging på dialektisk syntese, er den eksistensialistisk metode er rettet mot ”totalisering” – en forståelse av historie som en konstant prosess av syntese og gjensyntese. Denne totaliserende prosessen er grunnlagt på motsigelsene, samspillet av faktorer i konflikt med hverandre. Sartre argumenterer på sammen måte som Marx, at det er nødvendig å begrepsfeste tanker, handlinger og historie generelt, som det dynamiske samspillet av motstridende krefter. En statisk analyse som ignorerer konflikter og endringer er dømt til å mislykkes fordi det kan bare gi en bit av virkeligheten, det blir en abstraksjon i stedet for en totalisasjon.

Slutningen av denne dialektiske tilnærmingen må bli forstått først og fremst som en del av en helhet og dernest som en historisk utvikling. Laing og Cooper (1964) uttrykker dette poenget slik:

"Sartre ser nærmest på de ulike sosiologiske, antropologiske og psykoanalytiske teoriene som øyeblikk i det dialektiske. Siden de ikke er grepet av dialektisk fornuft, er de blåst unaturlig opp til helhetlige teorier, og uunngåelig møter de motsigelser som deres forfattere forsøker å håndtere ved ad hoc hypoteser, eller ganske enkel ignorere dem" (s.15).
Eksistensialisme forsøker å gripe realiteten som et dialektisk totalisering og dette

tilbyr en mulighet for å forså sosialt arbeid som en konkret helhet. Dette er klart å foretrekke fremfor den oppdelte og usammenhengende forståelsen av sosialt arbeid som hersker i dag.

Sosialt arbeid vil fortsette med å utvikle seg og endre seg og vår oppfattelse av det som en dynamisk helhet må også utvikle seg og endre seg. Bruken av dialektisk fornuft gjør dette mulig, mens analytisk fornuft strever med å redegjøre for syntese og gjensyntese. Dialektisk totalisering er derfor nøkkelen til de konklusjonene vi kan trekke. Det er en helt nødvendig ingrediens.

Utfordringer:
Eksistensialisme er en filosofisk retning som har utviklet seg uten hensyn til sosialt arbeid. Dermed vil en rekke teoretiske utviklinger innen eksistensialistiske parametere nødvendigvis måtte oppnåes før eksistensialisme kan demonstrere fullt ut dens bidra til sosialt arbeid, og de integrerende mulighetene av dens overbyggende rammeverk. Utfordringene fremover kan oppsummeres i seks punkter:

1.      En bred diskusjon om sammenhengen mellom teori og praksis og filosofiens rolle for sosialt arbeid.

2.      En klargjøring av hovedbegrepene og prinsippene til eksistensialisme i forhold til sosialt arbeid.

3.      En eksistensialistisk kritikk av de dominerende praksis modellene i sosialt arbeid.

4.      En klargjøring av hva eksistensialistisk sosialt arbeid ville bli i praksis.

5.      En analyse av de moralske og politiske understrømningen i sosialt arbeid.

6.      En gjentagelse av hovedtemaene i eksistensialismen og sammenfatning av prinsipper for praksis som et grunnlag for anvendelse av eksistensialistisk filosofi innen sosialt arbeid.

Kaare T. Pettersen

Litteraturliste:

Barnes, H.E., 1974. Sartre. London: Quartet

Berger, P.L., og T.Luckmann, 1966. The Social Construction og Reality. Harmondsworth: Penquin

Frankl, V., 1967. Psychotherapy and Existentialism. Harmondsworth: Penquin

Laing, R.D., og D. Cooper, 1964. Reason and Violence: a Decade of Sartre´s Philosophy. London: Tavistock

Poster, M., 1979. Sartre´s Marxism. London: Pluto

Sartre, J-P., 1948. Existentialism and Humanism. London: Eyre Methuen

Sartre, J-P., 1958. Being and Nothingness. London: Methuen.