 |
| Norbert Elias |
I boken The Loneliness of the Dying (1982), skrevet av Elias selv var 80 år gammel, drøftes en av de største problemer i vårt vestlige samfunn: selv om folk dør mer hygienisk enn noen gang før, dør de stadig oftere i nesten fullstendig emosjonell isolasjon. Emosjonell avstand mellom folk har blitt større i vår tid. Ved å isolere de døende fra de såkalte "ikke-døende" har vi alle miste retningen i livet og mening med livet lenge før vi mister livene våre.
Vi må alle forholde seg til det faktum at livet tar slutt engang. Den eldste måten å beskrive døden på er gjennom forestillinger om et liv etter døden i Hades, Valhalla, Helvete og Paradis. I "vår tid" prøver vi å unngå tanken på døden ved å skyve den så langt fra oss selv som mulig. Det er likevel fullt mulig å se døden i øynene som et faktum, som en del av vår eksistens og tilpasse våre liv og vår oppførsel mot andre mennesker i forhold til det begrensete livet vi alle lever.
Hvordan kan denne oppgaven utføres? De siste timene av våre liv er viktig for mange mennesker. Men avskjed med livet og våre nærmeste begynner ofte mye tidligere. Vi isolere ofte den døende selv om de slv ikke ønsker det. Vi gjør dem mindre synlige sosialt og følelsesmessig, men deres egne behov for å ha andre mennesker rundt seg går ikke bort. Denne isoleringen av den aldrende og døende er en av svakhetene i vårt såkalte siviliserte samfunn. Problemet med å dø en verdig død er vanskelig fordi de levender ("ikke-døende") finner det problematisk å identifisere seg med den døende. Døden er et problematisk del av livet for den "ikke-døende". Mange dyr klarer å ha en opplevelse av fødsel, sykdom, ungdom, modenhet, alderdom og død. Men kun mennesker vet at de skal dø. De kan forutse sin egen slutt, og de tar spesielle forholdsregler for å beskytte seg mot faren for å død. Det er ikke døden i seg selv, men viten om at man en gang skal død som skaper problemer for mennesker. Mennesker vet, og derfor blir døden blir et problem.
Ideer om døden og dens ritualene er en del av vår sosialisering. Hverdagslige ideer og ritualer forene mennesker mens avvikende ideer splitter oss. Livet i avanserte samfunn i dag er blitt mer forutsigbar. Sikkerhet, beskyttelse mot sykdom og plutselig død er større enn i tidligere tider. Vi ser på våre liv som risikofylte. Vårt risiko samfunn preges av en frykt for mulige krise. Krig bringes inn i våre liv som trusler, sammen med frykt for terroranslag, bankkrise, miljøkrise, energikrise osv. Denne utrygghet mot uforutsigbare fysiske farer og uoverskuelige trusler mot vår eksistens har økt de siste ti-årene.
Tidlige barndomserfaringer og fantasier spiller en betydelig rolle i måten en person kommer til en forståelse om sin egen døden. Vi sier ofte til barna at vi som foreldre nærmest er udødelige, i stedet for å si at døden er en naturlig slutt på alt liv. Bak behovet for å tro på ens egen udødelighet, er det vanligvis en sterk undertrykte skyldfølelse, kanskje koblet til en frykt for døden rettet mot egen far, mor, søsken eller egne barn. Vi flykter fra vår skyldfølelse, gjennom en sterk tro på en`s egen udødelighet, selv om en kan være delvis klar over at denne troen er skjør. Koblingen mellom frykt for døden og skyldfølelse finner vi i gamle myter som i fortellingen om Adam og Eva, som var skapt udødelige. Men Adam brøt det guddommelige foutsetningen for å kunne leve i Paradis, han syndet. Konsekvensen ble døden, og både Adam og Eva ble dømt til et livet utenfor Paradis. Å dø ville være lettere for mange hvis slike skyldfantasier kunne fordrives.
Undertrykkelse av dødens realitet er ikke bare funnet hos enkelt individer, men også i samfunnet som sådan. Alle aspekter av livet som betyr fare for fellesskapet mellom mennesker er regulert av sosiale og moralske regler. Å bryte disse reglene blir ofte forbundet med følelser av skam, avsky av forlegenhet. Man kan også bli fjernet fra alt sosialt liv fordi man bryter samfunnets sosiale og moralske regler.
Døden er en av de store bio-sosiale farer i menneskenes liv. Døden blir skjøvet mer og mer bak i kulissene i våre sosiale liv. For den døende selv betyr dette at de også er skjøvet lenger bak kulissene som mennesker. De blir isolerte.Å dø kan være smertefullt for enkelte. Ikke engang i dag med avansert medisin er det mulig å sikre en smertefri død for alle. Men smertemedisiner gir langt mer for å ha en fredelig død. Død og de døende ble omtalt mer åpent og ofte i middelalderen enn i dag. Litteratur fra den tiden vitner om dette. Frykten for døden økte merkbart i det fjortende århundre. Byene vokste. Pesten ble mer vedvarende og feide i store bølger over hele Europa. Folk var redde for døden. Vold i middelalderen var mer vanlig, og konfliktene mer emosjonell, krig var ofte regelen og fred unntaket. Folk frykt for straff etter døden og hadde en konstant angst om å frelst sin sjelen. Alt i alt, var liv i denne middelalderske samfunnet kortere, farene mindre kontrollerbar, døende ofte mer smertefullt, følelsen av skyld og frykten for straff etter døden en offisielle lære.
I dag vet vi mer om hvordan vi skal lette smertene i forbindele med død i noen tilfeller. Bekymringer i forbindelse med døden blir mer fullstendig undertrykt, kanskje til og med gjennom å forsøke å mestre døden. Men involvering av andre i ens død er blitt redusert. Det primære spørsmålet er blitt hvordan livet leves, hvorfor det er viktig å leve slik og hvorfor enkelte lever annerledes enn andre. Når vi er sikker på svarene på disse spørsmålene, tror vi at vi kan være i posisjon til å danne en dom over egne og andres liv. Døden er ikke en del av disse spørsmålene.
Ingenting er mer karakteristisk for dagens holdning til døden enn uvilje fra voksne mot å gjøre barna kjent med døden fakta. Vanskeligheten ligger i hvordan barn blir fortalt om døden, snarere enn i det at de blir fortalt om det. Utvilsomt er den aversjon voksne mennesker viser i dag for å lære barna de biologiske fakta om døden, en merkverdighet som har skapt et mønster i vår vestlige sivilisasjon.Bare når vi blir i stand til i større grad å løsrivelse fra oss fra oss selv, fra vår egen scene i sivilisasjon, og klar over vår egen skam og avsky mot døden, kan vi endre våre holdninger og handlinger mot andre mennesker som er i livets sluttfase.
Synet av råtnende kropper var mer vanlig før. Alle, inkludert barn, visste hvordan døde kropper så ut, og fordi alle visste, kunne de bli omtalt relativt fritt. I dag er alt annerledes. Aldri før i menneskehetens historie har den døende blitt fjernet så hygienisk bak kulissene i våre sosiale liv. Aldri før har døde kropper vært fjernet så teknisk perfekt fra dødsleiet til graven.
Det er i dag en særegen forlegenhet hos den levende i nærvær av den døende. De vet ofte ikke hva de skal si. Utvalg av ord som er tilgjengelige for bruk i denne situasjonen er relativt liten. Ord strekker liksom ikke til mot døden. Følelser av forlegenhet holder ord tilbake. Vi møter den døende med et uttrykk for sterk følelsesmessig deltakelse, men gjør dette uten tap av selvkontroll. Vi gjør det samme med kjærlighet og ømhet. Følelser skal være under kontroll.
I nærvær av den døende ser vi med særlig klarhet et dilemma som er karakteristisk for nåværende siviliserte samfunn. Oppgaven med å finne de riktige ordene og de rette kroppsuttrykkene faller blir vanskelige for den enkelte. Måten folk lever sammen på, noe som er grunnleggende for vårt samfunn, påvirker vår spontanitet. Tabuer forby enhver ukontrollert uttrykk av sterke følelser, selv om slike sterke følelser kan være til stede. I dag har de som er nær de døende en mangel på evne til å gi de støtte og trøst gjennom hengivenhet og ømhet. De finner det vanskelig å trykke den døende hender eller å kjærtegne dem, å gi dem en følelse av ubetinget kjærlighet og tilhørighet. Levende mennesker trekker seg unna de døende.
Frykten for å dø er uten tvil også en frykt for tap og ødeleggelse av hva den døende selv anser som viktig og givende. Samtidig er mange plaget av undertrykte ønsker om andres død. "Kan jeg være skyldig i hans/hennes død?" "Har jeg ønsket dem døde ved å hate dem?" En fars eller mors død vekker ofte gjemte og glemte døds ønskene med tilhørende skyldfølelse, og i noen tilfeller frykt for straff. Slike fantasier har vokst hyppigere i forbindelse med en skarpere sosial individualisering i nyere tid.
Vi sier:
"Din bestefar er i himmelen nå.""Din mamma ser ned på deg fra himmelen.""Din lille søster er en engel nå."Disse eksemplene er godt etablerte i vårt samfunn og viser en tendens til å skjule den irreversible slutten av menneskets eksistens, spesielt fra barn, med kollektive ønsketenkning og ideer, og ved å sikre en streng sosial sensur. Vårt syn på døden har endret seg av flere årsaker:
1. Ett aspekt er lengden av individuelle liv i ulike samfunn. Å dø i en alder av tjue eller tretti når gjennomsnittlig levealder er syttifem er anderledes idag enn i et samfunn der forventet levealder i gjennomsnitt er førti.
2. Opplevelsen av døden som en siste fase av en naturlig prosess har fått betydning gjennom fremgang i medisinsk vitenskap og i praktiske tiltak for å heve dødens hygienske standard. Vi tar denne utviklingen som en naturlig prosess i vår vitenskapelige samfunn.
3. Vi har et bilde om å dø en fredelig død i sengen som følge av en sykdom som det naturlige og normale måten å dø, mens voldelig død, spesielt i hendene på en annen person, framstår som eksepsjonell og kriminelle.
4. Minnet av en død person idag er nært forbundet med hans/hennes bilde av seg selv og for andre mennesker og ikke på våre egne minner.
Tanken om å måtte dø alene er karakteristisk for vår tid. Tolstoy forsøkte å klargjøre sammenhengen mellom måten en person lever, og hvordan en person dør i flere av sine mesterverk. Måten en person dør på avhenger ikke minst av hvor langt han eller hun har vært i stand til å sette mål i livet og å nå dem, å sette seg oppgaver og utføre dem. Det avhenger av hvor langt den døende føler at livet har blitt oppfylt og blitt meningsfylt - eller uoppfylt og meningsløs. Meningsful død eller meningsløs død, får alt for lite offentlig oppmerksomhet. Når noe som har hatt viktig funksjon i livet til en person og denne funksjonen opphører å eksistere, blir urealiserbart eller er ødelagt, da snakker vi om et tap av mening. Vi må bli flinkere til å reflektere hva som gir livet mening og hvordan dette skal påvirke vårt forhold til livets slutt.
Kaare T. Pettersen
Litteratur:Elias, Norbert, (1982) 1985. The Loneliness of the Dying. New York: Continuum.
No comments:
Post a Comment