Sunday, February 19, 2012

Vitenskapelig kunnskap

Jeg var fire år og veldig glad i vannmelon da jeg spurte min mor hvor vannmeloner kommer fra. Hun kunne ha svart at de kom fra butikken, hvor hun hadde funnet dem. Eller  fra Spania, siden det stod en merkelapp på melonene at de var importert fra Spania. Men hun valgte å svare mer innegående. Hun forklarte meg hemmeligheten til svært mange fruktvekster. De har nemlig alle frø. Det er det som skiller frukter fra grønnsaker, sa hun. En potet er en grønnsak fordi den ikke har frø. En melon er en frukt fordi den har frø. Hun forklarte videre at dersom vi tok et frø fra en melon og plantet den i jorden, ville en ny melon vokse opp av jorden. Hun tok noen frø og plantet dem sammen med meg i blomsterbedet. Hun visste at jeg om noen uker ville kunne se at det vokste en liten grønn melon stilk opp av jorden.  Men jeg hadde ikke tid til å vente flere uker. Det er en evighet for en fireåring. Så jeg tok en håndfull med melonfrø med meg ned til sandkassa, spiste alle frøene og svelget masse sand fra sandkassa. Frøene gikk greit ned husker jeg, men det var verre med sanden. Jeg måtte bort til bekken og drikke vann for å klare å svelge sanden. Jeg var overbevist om at jeg nå ville få meloner til å vokse i magen min. Jeg forstod at mitt eksperiemnt var mislykket da jeg begynte å klø i rumpa og måtte til legen med min mor for å få medisiner mot småmakk. Hvordan jeg fikk dem fra min katt, var en ny fortelling som min mor måtte fortelle meg.

Da jeg senere begynte på skolen, lærte jeg mer om botanikk. Det min mor hadde lært meg som fireåring er et vitenskapelig fag som har eksistert i lang tid. Jeg kan lese i bøker fra India om hvordan man forsøkte å dele planter inn i ulike grupper allerede 4000 år før Kristus. En av elevene til Aristotles het  Theophrastus (371–286 f.Kr.) og det er han som betegnes i Europa som botanikkens grunnlegger. Han skrev et 10-bindsverk som er kalt Historia Plantarum hvor han beskriver over 500 plantearter. Den moderne måten å klassifisere plantevekster på er det svansken Carl vom Lineé som har fått æren for. Han skrev i 1735 et stort verk kalt Systema Naturae hvor han klassifiserer over 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. Han delte plantene i kongedømmer, 25 klasser, ordener, slekter og arter.

Vitenskapelig kunnskap handler i stor grad om kunnskap som er klassifisert på ulike måter. Det stilles strenge krav til hvordan kunnskapen er samlet inn på, hvordan man vurderer sine funn og hvordan man klassifiserer dem. En person som mener å ha funnet vitenskapelig kunnskap må dele den med andre i et vitenskapelig samfunn. Folk som driver med vitenskap, forskere, er veldig interessert i hverandres funn. De leser hele tiden om hva andre gjør og mange forsøker å gjenta det som er gjort som er gjort for å se om det stemmer. Så skrives det vitenskapelig artikler i øst og vest om vitenskapelig funn. Disse diskuteres blant forskere over hele verden som igjen skrive nye artikler for og imot det som er lest. Vitenskapelig kunnskap er blitt så stort at man til og med forsker på den som fenomen. Vitenskapen forsker også på seg seg selv og spør hva er vitenskapelig kunnskap? Hvordan oppstår den? Hvor går grensene for det som aksepteres for vitenskapelig og for det som er uvitenskapelig? Har tro noen plass i vitenskapen? Og mange andre spørsmål. Når jeg underviser på Høgskolen i Østfold, baserer jeg undervisningen på forskningsbasert vitenskapelig kunnskap. Det er en forpliktelse jeg har som lærer. Jeg lærer mine studenter til å tenke vitenskapelig og at de tilstreber en grundighet som kreves for å kunne kalle seg en profesjonell yrkesutøver. For å forstå litt bedre hva denne vitenskapelige kunnskapen er, kan det være greit å gå negativistisk til verks, dvs beskrive hva som ikke er vitenskapelig kunnskap.


Et eksempel på hva som ikke regnes som vitenskapelig kunnskap idag er homeopatiske oppløsninger. Mange tyr til slike hjelpemidler for å bli kvitt sine lidelser. Mange sier også at det virker. Det at mange sier at det virker er imidlertid ikke tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for å kalle det vitenskapelig kunnskap. Man må utføre mange kontrollerte undersøkselser over lengre tid for å forklare fenomenet og beskrive hva som skjer. For å lage en homeopatisk oppløsning tar man 1 dråpe "virkestoff" og fortynner med på en bestemt måte med 99 dråper reint vann. Denne første fortynningen kalles C-1. For å lage en C-2 oppløsning tar man 1 dråpe fra C-1 og fortynner den med 99 dråper reint vann. Slik fortsetter man med fortynningene. En C-5 oppløsning betyr at "virkestoffet" er fortynnet 10 milliarder ganger, men fortsatt finnes det molekyler fra virkestoffet i fortynningen. C-12 er en fortynning som tilsvarer en dråpe i Atlanterhavet. En C-15 oppløsning blir som en dråpe i alle verdens hav. og det vil da ikke være molekyler av virkestoffer er igjen i fortynningen. Likevel fortsetter man i en homeopatisk oppløsning og fortynne virkestoffet. C-18 er av astronomiske proporsjoner,  ja det er som en dråpe i verdensromet. En homepatisk oppløsning skal ligge mellom C-18 og C-30. Antagelsen bak en homeopatisk oppløsning er at fortynning fører til potensering av virkningen. Dette har vært undersøkt mange ganger i vitenskapelig miljøer og alle gangene har man konkludert med at en homeopatisk oppløsning er reint vann man gir folk i en homeopatisk oppløsning. Tilhengerer av homeopatiske oppløsninger argumenterer med at vannet har "hukommelse". "Vannets hukommelse" er et fenomen som gjenstår å bli forklart med vitenskapelig kunnskap. Vitenskapelig kunnskap har konkludert med at en homeopatisk oppløsning er reint vann.

Allikevel tror mange på slike fenomener og forveksler det med vitenskapelig kunnskap. Jeg tror ikke på homeopatiske oppløsninger, men forsøkte det likevel engang mot munnsår som jeg har vært plaget med gjennom hele oppveksten. Da jeg studerte psykologi (grunnfag) i Bergen i begynnelsen av 20 års alderen var det så ille at jeg måtte ta smertestillende sugetabletter for å bedøve smertene før jeg gikk opp til muntelig eksamen. En nabo sa hun kunne hjelpe meg med en oppløsning som hun var sikker på ville hjelpe. Jeg spurte hva det var og fikk forklaringen jeg har gjengitt ovenfor. Ja, det var ihvertfall ikke farlig å forsøke tenkte jeg. Etter en uke med å skylde munnen med den homeopatiske oppløsningen var mine munnsår borte og jeg har ikke hatt dem siden. Jeg kunne brukt dette som "bevis" for at homeopatiske oppløsninger dermed virker. Jeg ble jo frisk. Jeg har konfrontert legevitenskapen med mine funn og fått svar at munnsår som jeg hadde forsvinner vanligvis av seg selv når man er over ungdomsalderen. Det at to ting skjer samtidig, behøver ikke bety at det er en årsakssammenheng mellom dem.

Diskusjonen om homeopatiske oppløsninger fortsetter, sammen med mange andre fenomener som synes å ha en effekt uten at det kan dokumenteres gjennom vitenskap kunnskap. Mitt råd er å være kritisk men samtidig åpen, still spørsmål og krev svar, og ikke godta lettvinte svar til vanskelig spørsmål. Det er grunnpillarene i min søken etter vitenskapelig kunnskap.

No comments:

Post a Comment