Thursday, February 9, 2012

Pilegrimsreisen Dag 30: Portomarin - Palas do Rei

Dagen begynner med tåke, men heller ikke idag varer den lenge. Sola titter etterhvert frem fra skylaget og det blir en varm dag. Idag har jeg tenkt med til et sted som kalles Palas do Rei, en strekning på nesten 25 km. Det er behaglig å vandre på grusveien som i lange perioder følger en asfaltert vei. Jeg får høre på veien av andre pilegrimer at nå er vi snart fremme ved Santiago de Compostella. Nei og nei tenker jeg. Er pilegrimsreisen snart over? Jeg slår tanken fra meg. Landskapet i dag skifter stadig mellom skog, åpne jorder og små landsbyer. Første landsby jeg kommer til er Gonzar og like deretter Castromaior. Ingen butikker i disse landsbyene. Men nå ser jeg flotte eucaluptus trær for første gang på reisen. Etterhvert blir det en hel skog av dem. Dette er trær som ikke hører naturlig hjemme i Spania men er innført fra varmere strøk. Mange vi si at det er synd at disse trærene har fått overta for den naturlige skogen som hører til her. Jeg synes de er vakre.
Så kommer jeg til Hospital de la Crus, hvor det tidligere var et viktig sykehus for pilegrimer. Like før jeg kommer til neste landsby, Ventas de Narón, ser jeg et stein hvor det er meislet inn tallet 79. Jeg er altså bare 79 km fra Santiago de Compostella. Fremover nå blir jeg møtt med disse steintavlene nokså ofte som forteller meg hvor langt jeg har igjen.
Så kommer jeg til Cruceiro de Lameiros. Her møter jeg et steinkors fra 1670 ved veikanten. Her der det hugget inn i foten av steinkorset bilder av hammer, nagler, torner, kranie, altså døden. Øverste på korset er det hugget inn bilder som representerer fruktbarhet og liv. Her har dette korset stått i nesten 350 år. Litt senere kommer jeg til Ligonde. Landsbyen ser ut som alle andre landsbyer men jeg legger merke til et stort og vakkert kors foran et stort jorde. Hele dette jorde viser seg å være en pilegrimskirkegård. Det er hundrevis, kanskje tusenvis av pilegrimer begravet. Jeg står foran en diger pilegrimskirkegaard. Ingen minnestein som markerer hver grav. Her er alle begravet, på samme måte som de har vandret gjennom livet som pilegrimer, i fellesskap. Tidligere var pilegrimer så utmattet når de var kommet så langt som dette at de rett og slett ikke klarte mer. Dette er stedet for dem som ikke nådde helt frem til Santiago de Compostella.

 Neste landsby på dagens vandring er Eireze, og dette navnet betyr rett og slett kirke på galeiisk. Landsbyen kalles dette på grunn av den meget godt bevarte romanske kirken her. Den er altså bygget mellom år 1000 og 1200 en gang. Jeg blir imponert over at den er så godt bevart. Den ser nesten ny ut.



Jeg går videre forbi en del hus på veien videre, men jeg vil ikke kalle det landsbyer. Stien jeg følge den siste delen av dagens vandring går ved siden av hovedveien inn til Palas do Rei, N-547. Etter nesten 25 km idag kommer jeg til en livlig og støyfull by, Palas do Rei. Masse trafikk i byen og pilegrimsveien går tvers gjennom hele byen. Her må jeg følge godt med på de gule pilene. Denne byen skal ha vært et viktig sted for pilegrimmene i middelalderen. Det var her de forberedte seg for den siste delen av sin vandring, en vandring som for mange har vart i flere år. Husk at de har kommet fra alle deler av Europa og Scandinavia. Og alle har gått på sine bein. Noen har gått på grunn av sine sykdommer i håp om å bli helbredet, andre for å bli velsignet, og noen har gått i flere år som en del av deres straff for en forbrytelse de har begått i hjemlandet. I denne byen har de alle sammen begynt å forberede seg på den aller siste delen av reisen. Det er 65 km igjen til Santiago de Compostella. Jeg finner et herberge ved den trafikerte veien, med plass ti 60 pilegrimer. Her blir det stappfullt. Hver eneste seng er opptatt og det er noen som har tryglet seg til en plass på gulvet til og med. Etter å ha dusjet og stelt meg, kommer jeg i kontakt med en dame fra Polen som jeg deler rom sammen med. Vi er 10 stykker i rommet, menn og kvinner. Slik har det vært hele veien, unntatt på klosteret med Klarissasøstrene i Carrión. Der måtte kvinner og menn ha hvert sine rom. Denne polske kvinnen sier hun er sliten og vet ikke hva hun skal gjøre. Jeg legger min hånd på hennes panne og merker at hun har høy feber. Jeg sier at vi bør kontakt resepsjonen slik at hun får medisinsk hjelp. Hun kvier seg for dette men tillater at jeg går ned til resepsjonen og ser til at en lege kommer. Det tar noen timer før en lege kommer, og hun synes å bli verre på denne tiden. Jeg har sett dette flere ganger før på reisen, og da har det hver gang vært allergiske reaksjoner på myggstikk. Og slik var det denne gangen også. Legen undersøker henne grundig og gir henne medisiner for den allergiske reaksjonen hun hadde fått. Feberen forsvinner fort og hun sover som en stein (og snorker høyt) hele natten. Neste morgen er hun klar for en ny vandring og glad for hjelpen hun fikk. 








No comments:

Post a Comment