Pilgrimsreisen Dag 20: Reliegos - León

Jeg forlater den lille landsbyen Reliegos i en tidlig morgentime, og ser solen stige opp, igjen. Jeg gleder meg til dette øyeblikket hver dag nå. Det er så fantastisk å være ute på de åpne slettene og se solen stige opp som dette. Det tar bare noen minutter fra mørke til lys. Den mørke himmelen skifter til en vakker og fargerik himmel. Jeg ser mange blåfager med et nyanser av rosa, fiolett, og grått. En blå himmel er aldri bare blå. Ser du godt etter, kan du se alle regnbuens farger på himmelen.

Veien idag skal føre meg til storbyen León. Jeg gleder meg til storbyen denne gangen. Jeg har ellers gått gjennom storbyene så raskt som mulig. Men akkurat León gleder jeg meg til å se. Det er en by med en lang historie. Men for å komme dit må jeg gå 25 km idag. Jeg følger en grusvei som ikke lenger går ved siden av den trafikerte bilveien. Det er mer stille her og mer skygge. Veldig bra å gå her.

Jeg går gjennom mange små landsbyer før jeg kommer til León. Første landsby er Mansilla de las Mulas med sin velbevarte bymur som omkranser hele byen. Det bor bare 1800 mennesker her nå, men var i sin storhetstid en viktig by med 7 kirker, 2 klostre og hele 3 sykehus. Navnet Mansilla betyr "hånden på stolen", som også gjenspeiles i byvåpenet man ser på byporten. Mulas beyr bare "kveg" og viser til de store kveg auksjonene som arrangeres her. Så går jeg videre over elven Esla til landsbyen Villamarcos, som er så liten at den knapt legges merke til. Jeg går over elven Porma og kommer til Puente de Villarente. Denne landsbyen lever tydeligvis av trafikken inn til León. Den ligger rett inntil hovedveien N-601. Massevis av bensinstasjoner er det jeg ser her. Heldigvis skal jeg ikke følge denne hovedveien inn til León. Jeg går heller til landsbyen Arcahueja og videre til Vadelafuente. Herfra begynner jeg å kunne se León. De neste to timene går jeg gjennom et lite sjamerende industriområde og må følge hovedveien N-601 likevel. Ja ikke bare følge hovedveien men i lange strekninger må jeg gå på den. Det kjennes litt utrygt med masse trafikk og jeg må følge godt med.

Inne i byen finner jeg ikke de gule pilene lenger. León har valgt å erstatte de gulmalte pilene med kamskjell av bronse som er nedfelt i fortauet. Gjennom hele Leóen er det bare å følge kamskjellene. Fantastisk.

Jeg ser den store tyrefekteareaen og tenker på Ernest Hemmingway som kanskje satt her en gang og moret seg med det han syntes var vakkert. Jeg hadde ikke gått inn her om noen hadde betalt meg for det. Jeg går heller gjennom Leóns vakre gater, og de er det mange av. Jeg blir så opptatt av bygningsmassen og arkitekturen at jeg glemmer å følge kamskjellene. Jeg har gått meg vill og jeg ikke peiling på hvor jeg er i byen. Istedet for å fylles med angst, blir jeg lykkelig. Jeg har totalt mistet kontroll og vet ikke hvor jeg befinner meg i denen ukjente byen. Istedet for å gå innom en butikk og spørre etter et kart, bestemmer jeg meg for å fortsette min ukontrollerte vandring og ser hva som skjer. Her er noen bilder fra min vanding i León.

Jeg er født og oppvokst i en storby så byer skremmer meg ikke i utgangspunktet. Jeg kjenner gatas språk og hvordan man byer er konstruert. Jeg er egentlig trygg på at jeg før eller siden vil gå i ring og finne tilbake til bronsemuslingene i fortauet og det gjorde jeg. Men det ble to herlige timer med vandring i byens gater. León er bare vakker. Her likte jeg meg virkelig. Trøtt og sliten etter 25 km for å komme til León og så 2 timer med vandring i byens gater, fant jeg et kommunalt drevet internasjonal herberge Albergue de Peregrinos. Resepsjonisten her snakket 5 språk flytende og det var flagg fra alle verdens land på veggene. Her er det plass til hele 150 pilegrimmer fordelt på små rom med plass til 4 personer i hvert rom. Store bad med 10 dusjer og vasker. Gratis bruk av vaskemaskiner og tørketromler. Flott felleskjøkken, tv-rom og bibliotek. For de som trengte det var det også en sykepleietjeneste her for å stelle sår, mm. Pris? 4 euro. Jeg har kjøpt brød, spansk pølse og ost med herlige olivener til middag idag. Det var for meg en kongelig måltid sammen med mennesker i alle aldre og alle land rundt meg. Her pratet vi rundt kjøkkenbordet til seint på kveld med en (eller var det to) flaske med rødvin.