Friday, January 20, 2012

Pilegrimsreisen Dag 10: Navarette - Najera

   Det er dag 10 på min pilegrimsvanding fra St.Jean Pied de Port til Santiago de Compostella. Jeg kjenner på foten om morgenen og ser at såret er reint. Jeg ser at anklen ikke lenger er varm og rød. Men den er fortsatt vond. Jeg legger på et tykt kompress på såret og snurrer et elastisk bind rundt ankelen. Så bestemmer jeg meg for å reise videre og ta en dag av gangen og ser hvordan det utvikler seg. Været er behagelig og jeg skal prøve å gå 16 km idag til Najere. Den første delen av veien er langs en asfaltvei. Mye lastebil trafikk her så jeg må passe på. Morsomt at mange biler tuter og at sjaførene vinker. Det virker som de ønsker meg god tur videre. Jeg kommer til landsbyen Ventosa og begynner en lett oppstigning til Alto de San Anton som ligger på 1400 m.o.h.
Det er forunderlig å gå disse lange og nokså ødestrekningene og plutselig støte på en diger steinkirke. Hva i all verden gjør den der? Antagelig sier det noe om en historie her. Kanskje har det vært et kloster før. Jeg vet ikke. Men det er forunderlig. Det må ha kostet en liten formue å bygge en slik kirke som på bildet. Hvem har betalt for den? Mest sannsynlig har fattige bønder i nærheten blitt pålagt en kirkeskatt som har gått med til å betale for kirken. Det skurrer litt. Jeg går videre med mange rare tanker i hodet mitt.
Tankene blir fort avbrutt og jeg må fokusere på min vonde fot og stien jeg går på. Stien er blitt forvandlet til et månelandskap med stein overalt. Dette er ei pine å gå på. Sannsynligvis brukes pilegrimsveien også av lokale bønder som skal forflytte sin kyr fra gården til beitemarker. Grusen er nesten borte og det er bare stein igjen. Skrekk og gru. Heldigvis er det pilegrimer som har gått denne veien før meg og laget små tårn av stein. Ser du nøye på bildet klare du å se noen av disse tårnene. De er ikke store, men de fanger blikket mitt og gir meg inspirasjon til å gå videe. Noen har vært her før og forvandlet vonde stein til morsomme små tårn.. Landskapet endrer seg nok engang og jeg kommer til mengder av vinranker. Druene er fortsatt umodne. Med dette er veldig morsomt å se. Drueklaser overalt
Så kommer jeg til landsbyen Nájera. Navnmet er arabisk og betyr "et sted mellom klipper". Den gamle delen av byen er skikkelig gammel. Jeg har ikke funnet ut hvor gammel den er men jeg ser på et skilt at byen ble gjenerobret av maurene i år 923. Byen var hovedstad for regionen Harvarra inntil år 1076. Det er kjempemasse å se på mens jeg vandrer gjennom byen på utkikk etter en kommunal herberge på bo på. Jeg kommer såpass tidlig at jeg må vente utenfor i noen timer før de åpner. Men det passer meg bra. Jeg trenger den hvilen jeg kan få. Bygningen ser ikke særlig stor ut utenfra. Det er en nedlagt skole som er bygd om til herberge av kommune. De ansatte er svært hyggelige. Prisen er beskjeden, 3 euro, og det er anledning til å dusje og lage mat her. Tøyet vasker vi utenfor. Men jeg blir overrasket når jeg kommer inn og ser alle køyesengene. Her er det plass til 100 stykker. Vi blir omkring 50 som ligger her i natt. Jeg vet ikke om du har ligget i samme rom med 50 mennesker før, men det er rare greier. Alle er kjempe hyggelige og det er morsomt å bli kjent med folk. Men de fleste er slitne og legger seg tidlig. Det er da det begynner. Snorkelyder. Folk snorker på det utroligste måtene. Alt fra piping til brøl. Jeg snorker nok jeg også men jeg har faktisk aldri hørt megselv snorke. Her kunne jeg ihvertfall snorke med god samvittighet. Men det tok en stund før eg sovnet.


På alle disse herbergene, enten de er private, kommunale eller kirkelige, er det laget egne anordninger for å sette sko utenfor soverommet. Her var det et eget rom ved inngangen hvor døra ut stå åpent hele natten slit at nokså illeluktende sko fikk luftet seg. Jeg fikk hjelp av en av de kommunale herberge ansatt til å se på foten min, og han hadde tydeligvis lang erfaring med ømme føtter. Han var oppmuntrende og sa at dette var typiske skader for svært mange pilegrimer. Han mante ankelbetennelsen var borte, men at jeg måtte være varsom med å ikke provosere den frem igjen. Hvis jeg stoppet ofte, tok av skoene når jeg hvilte,lot foten hvile hevet, og ikke minst drikke mye mer vann enn det jeg gjorde, så ville det går bra. det var mange gorde råd. Ikke minst det å drikke mye vann. Han mente vann var undervurdert som helsefremmende drikk. Hvis kroppen for for lite vann blir den veldig utsatt for betennelser. Etter hans mening var noe av mitt problem det at jeg drakk for lite vann. I stedet for å drikke en liter vann om dagen, burden jeg drikker 3-4 liter med vann. Man skal drikke så mye vann at urinen er klar. Dette hørtes fornuftig ut, og jeg bestemte meg for å følge rådene til denne kunnskapsrike kommunalt ansatte herberge assistenten. Han stelte også såret for meg, og han sa at dette ser han nesten daglig. Det var riktig som jeg hadde gjort å rense såret grundig, bruke sårsalve og skifte kompress ofte. Dette var oppløftende. Da er det bare å glede seg til i morgen!

No comments:

Post a Comment